lørdag 19. desember 2015
lørdag 5. desember 2015
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg
Bli som deg, baba, bli som deg
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg, din feiging
Og det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din, din feiging
Når Karpe Diem synger dette treffer de meg rett i hjertet. De er popstjerner, kanskje de største i Norge med all statusen som følger. I tillegg har de utdannelse og familie. De har med andre ord alt. Allikevel ønsker de å være som A.A. Hvorfor? Er det alltid sånn at vi ønsker å være det samfunnet pålegger oss å ønske oss å være, i deres tilfelle hvit? I mitt tilfelle tynn og pen? Hvorfor er det sånn? Og viktigere: Hvorfor og fra hva oppstår disse idealene? Hvorfor skal man være hvit og tynn egentlig, om du allerede er suksessfull og/eller lykkelig som den du er? Er det visstheten om at om du er hvit og tynn så kan du være sikker på at du ikke vil bli diskriminert på bakgrunn av ytre faktorer? Men hvorfor skal du følge de reglene når det ikke er du som har skapt de, og problemet i utgangspunktet ligger hos de som har skapt de, det vil si hvite menn og til en viss grad kvinner? Hvordan kan man i så fall bryte ned disse idealene som er konstruerte og usanne? Det er tydeligvis ingen som har funnet oppskriften på det enda, og jeg vet i hvert fall ikke, med tanke på at jeg fortsatt higer etter håpløse og oppkonstruerte idealer.
Bli som deg, baba, bli som deg
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg, din feiging
Og det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din, din feiging
Når Karpe Diem synger dette treffer de meg rett i hjertet. De er popstjerner, kanskje de største i Norge med all statusen som følger. I tillegg har de utdannelse og familie. De har med andre ord alt. Allikevel ønsker de å være som A.A. Hvorfor? Er det alltid sånn at vi ønsker å være det samfunnet pålegger oss å ønske oss å være, i deres tilfelle hvit? I mitt tilfelle tynn og pen? Hvorfor er det sånn? Og viktigere: Hvorfor og fra hva oppstår disse idealene? Hvorfor skal man være hvit og tynn egentlig, om du allerede er suksessfull og/eller lykkelig som den du er? Er det visstheten om at om du er hvit og tynn så kan du være sikker på at du ikke vil bli diskriminert på bakgrunn av ytre faktorer? Men hvorfor skal du følge de reglene når det ikke er du som har skapt de, og problemet i utgangspunktet ligger hos de som har skapt de, det vil si hvite menn og til en viss grad kvinner? Hvordan kan man i så fall bryte ned disse idealene som er konstruerte og usanne? Det er tydeligvis ingen som har funnet oppskriften på det enda, og jeg vet i hvert fall ikke, med tanke på at jeg fortsatt higer etter håpløse og oppkonstruerte idealer.
tirsdag 1. desember 2015
Menneskehandel
"Nå blir jeg en fraskilt mann i januar (om to måneder), og prøver jeg å undersøke litt rundt det å hente meg ei dame fra utlandet. Thailand eller Filippinene eller noe sånt. Kan du hjelpe meg med det? Eller, kanskje jeg må snakke med NAV først angående inntekt og sånne ting".
Dette var en forespørsel jeg fikk i dag i fullt alvor. Denne eldre mannen hørtes akkurat ut som om han planla å handle på ebay, og trengte veiledning i hvordan han skulle få varene fraktet til Norge. Jeg måtte knyte nevene sammen for å klare å la vær å ta til motmæle, og heldigvis kunne jeg ikke hjelpe han. Aller helst skulle jeg fortalt han at han gjør seg skyldig i menneskehandel, men han hadde neppe forstått hva jeg siktet til. At noen mennesker kan gå rundt og mene at feminisme er en utdatert tankegang i Norge i dag er for meg helt uforståelig. Prøv å se lengre enn din egen nese for en gangs skyld.
Det er mange ubehagelige ting som må tas tak alle steder hvor mennesker kommer fra, men virkelig grums ligger også her hjemme. Dypt, generelt rettet hat og utnytting næret av uvitenhet.
Andre samtaler:
"Jeg har ei gravid jente fra Brasil liggende hjemme i huset mitt. Vi var hos legen, og han sa vi burde søke om sånn fødselshjelp. Det er flaut å si det, men jeg har noen betalingsanmerkninger, så jeg har derfor ikke søkt om forlengelse av visumet hennes. Hun skulle egentlig hjem til Brasil, men så oppdaget vi at hu var gravid da, så hu kan jo ikke dra hjem til ingen jobb, ingen bolig." "Så nå oppholder hun seg her ulovlig?" "Ja, det kan du si.".
Dette var en forespørsel jeg fikk i dag i fullt alvor. Denne eldre mannen hørtes akkurat ut som om han planla å handle på ebay, og trengte veiledning i hvordan han skulle få varene fraktet til Norge. Jeg måtte knyte nevene sammen for å klare å la vær å ta til motmæle, og heldigvis kunne jeg ikke hjelpe han. Aller helst skulle jeg fortalt han at han gjør seg skyldig i menneskehandel, men han hadde neppe forstått hva jeg siktet til. At noen mennesker kan gå rundt og mene at feminisme er en utdatert tankegang i Norge i dag er for meg helt uforståelig. Prøv å se lengre enn din egen nese for en gangs skyld.
Det er mange ubehagelige ting som må tas tak alle steder hvor mennesker kommer fra, men virkelig grums ligger også her hjemme. Dypt, generelt rettet hat og utnytting næret av uvitenhet.
Andre samtaler:
"Jeg har ei gravid jente fra Brasil liggende hjemme i huset mitt. Vi var hos legen, og han sa vi burde søke om sånn fødselshjelp. Det er flaut å si det, men jeg har noen betalingsanmerkninger, så jeg har derfor ikke søkt om forlengelse av visumet hennes. Hun skulle egentlig hjem til Brasil, men så oppdaget vi at hu var gravid da, så hu kan jo ikke dra hjem til ingen jobb, ingen bolig." "Så nå oppholder hun seg her ulovlig?" "Ja, det kan du si.".
søndag 29. november 2015
Ut av deg sjæl-opplevelse
Når du går i gjennom neste års bydelsbudsjett i forberedelser til møtet i komiteen du sitter i, og i tallene og statistikkene kan du nesten peke ut deg selv.
fredag 27. november 2015
De jævligste folka av alle
Bjørvika Apartments: Hvordan går det med ryktet våres da? Vet du noe om det? Hvis vi leier ut til "de"?
Kors som tas ned, folk som har altfor lite å bruke tiden sin på. De mener de representerer meg, det gjør de ikke. Du hadde i hvert fall muligheten til å ta et fornuftig valg, også gjorde du det ikke. I stedet for å bruke tida de på å gå ut å hjelpe noen andre, uansett om det er en flyktning eller en gammel dame på hjemmet, så velger du å ringe og kjefte og smelle fordi det skal tas ned kors i et tidligere bedehus som ikke er bedehus lengre, men skal bli flyktningmottak. Hva faen er galt med deg?!
Kors som tas ned, folk som har altfor lite å bruke tiden sin på. De mener de representerer meg, det gjør de ikke. Du hadde i hvert fall muligheten til å ta et fornuftig valg, også gjorde du det ikke. I stedet for å bruke tida de på å gå ut å hjelpe noen andre, uansett om det er en flyktning eller en gammel dame på hjemmet, så velger du å ringe og kjefte og smelle fordi det skal tas ned kors i et tidligere bedehus som ikke er bedehus lengre, men skal bli flyktningmottak. Hva faen er galt med deg?!
Same same but different
Jeg kjenner de igjen fra ungdomsskolen. Som oftest alene, litt grå i både fremtoning og klesdrakt, annerledes på en negativ måte syntes nok vi medelevene deres. De holdt gjerne sammen uten å egentlig gjøre det, som om de ikke en gang selv klarte å akseptere at de eksisterte.
De er fremmede for meg, men allikevel så gjennkjennelige. Fremmedkrigere, men fra min egen bakgård.
De faller av lasset allerede tidlig på ungdomsskolen (de har kanskje allerede gjort det i barneskolen, men det er ikke like synlig da, og vi andre forstår ikke helt hva de driver med der inne på bakrommet mens de har spesialundervisning, kanskje noe spennende vi andre ikke får være med på?), en ADHD-diagnose ramler tidlig ned i skolesekken, og så faller de vekk. På videregående, noen allerede på ungdomsskolen. Mangel på mestringsfølelse, mangel på et fellesskap med betydning. Mangel, mange, store hull i sjelen ville noen litt mer åndelige enn meg selv kanskje betegne det som. De faller videre, ned i rus, ned i kriminalitet. Før de kanskje et stakket øyeblikk blir halt opp igjen av velmenende voksenpersoner, som klarer å peile de inn på rett kjør et lite øyeblikk. Eller i alle fall lenge nok til at de får øynene opp for andre ekstremer.
Og så finner de fellesskapet de har savnet. I "min tid" var det høyreekstremismen de ofte falt ned på, nå er det islamismen som ser ut til å være mest "in" blant de bortfalne. Det er de samme folka, annen ideologi. Intet nytt under solen. MEN den store, altomfattende forskjellen murrer i bakgrunnen: De har våpen. Artilleri. En dødelig ideologi som drepte uskyldige senest i går. Brenner i hjel, halshugger. De dreper hver dag, flere steder i verden. For globale nettverk har de også, de har bombeeksperter og it-nerder som jobber for de døgnet rundt. Og her ligger den fundamentale og dødelige forskjellen mellom "min" tids og nåtidens ekstremisme: De har mulighet til å sette alle de mest dødelige fantasiene sine ut i live, og gjør det nå i stor grad. Dette var noe nynazistene heldigvis ikke klarte i noen særlig skala, med noen fatale unntak.
Det vil nok alltid finnes dødelige ideologier i samfunnet, men om ekstremistene ikke hadde disse forvillede ungdommene å forsyne seg av, hadde kampen deres blitt langt vanskeligere å kjempe. Men arbeidet med å forhindre ungdommer fra å ta så fatale valg før de i det hele tatt har hatt sjans til å bli voksne starter ikke på Arlanda når de står der med passet i hånda, det starter på barneskolen, før de faller utenfor og blir en gråspurv fra din ungdoms skolegård.
De er fremmede for meg, men allikevel så gjennkjennelige. Fremmedkrigere, men fra min egen bakgård.
De faller av lasset allerede tidlig på ungdomsskolen (de har kanskje allerede gjort det i barneskolen, men det er ikke like synlig da, og vi andre forstår ikke helt hva de driver med der inne på bakrommet mens de har spesialundervisning, kanskje noe spennende vi andre ikke får være med på?), en ADHD-diagnose ramler tidlig ned i skolesekken, og så faller de vekk. På videregående, noen allerede på ungdomsskolen. Mangel på mestringsfølelse, mangel på et fellesskap med betydning. Mangel, mange, store hull i sjelen ville noen litt mer åndelige enn meg selv kanskje betegne det som. De faller videre, ned i rus, ned i kriminalitet. Før de kanskje et stakket øyeblikk blir halt opp igjen av velmenende voksenpersoner, som klarer å peile de inn på rett kjør et lite øyeblikk. Eller i alle fall lenge nok til at de får øynene opp for andre ekstremer.
Og så finner de fellesskapet de har savnet. I "min tid" var det høyreekstremismen de ofte falt ned på, nå er det islamismen som ser ut til å være mest "in" blant de bortfalne. Det er de samme folka, annen ideologi. Intet nytt under solen. MEN den store, altomfattende forskjellen murrer i bakgrunnen: De har våpen. Artilleri. En dødelig ideologi som drepte uskyldige senest i går. Brenner i hjel, halshugger. De dreper hver dag, flere steder i verden. For globale nettverk har de også, de har bombeeksperter og it-nerder som jobber for de døgnet rundt. Og her ligger den fundamentale og dødelige forskjellen mellom "min" tids og nåtidens ekstremisme: De har mulighet til å sette alle de mest dødelige fantasiene sine ut i live, og gjør det nå i stor grad. Dette var noe nynazistene heldigvis ikke klarte i noen særlig skala, med noen fatale unntak.
Det vil nok alltid finnes dødelige ideologier i samfunnet, men om ekstremistene ikke hadde disse forvillede ungdommene å forsyne seg av, hadde kampen deres blitt langt vanskeligere å kjempe. Men arbeidet med å forhindre ungdommer fra å ta så fatale valg før de i det hele tatt har hatt sjans til å bli voksne starter ikke på Arlanda når de står der med passet i hånda, det starter på barneskolen, før de faller utenfor og blir en gråspurv fra din ungdoms skolegård.
tirsdag 24. november 2015
De ubestemmelige
Nå har jeg endelig bestemt meg for hva jeg vil i livet: Opprette en organisasjon for de som ikke vet hva de vil i livet, De ubestemmeliges landsforbund.
tirsdag 3. november 2015
Psykologen
I dag sovnet psykologen i timen igjen for n-te gang, og jeg dro. Igjen fikk jeg skylden for hennes trøtthet, og jeg ble igjen utrolig lei meg, oppgitt og etterhvert forbanna. Hun klarer faktisk å få seg til å si at hun blir så trøtt fordi det er hun som må holde samtalen i gang, og at dette krever så mye energi fra hennes side at hun ikke klarer å holde seg våken. Hadde hun hatt et snev av selvinnsikt hadde hun sett at det er fordi hun insisterer på å drikke kakao, det er ettermiddag, hun er gammel og hun sover lite, som hun tidligere har innrømmet. I stedet velger hun å gi meg, pasienten, skylda for at hun ikke har forberedt seg til timen, og at jeg dermed roter meg bort og blir målløs fordi jeg blir paff over at hun overhodet ikke har noe innsyn i saken min. Hun klarte ikke engang å huske at jeg hadde utdannelse, og hun hadde rablet ned på et ark at faren min er syk og at jeg har problemer med spising. Det ble mer og mer klart ettersom timen skred fram at hun var helt lost, og jeg slet mer og mer med å engasjere meg, da jeg synes det blir vanskelig å skulle ramse opp hele livshistorien min på 45 minutter, og så er timen over.
Dette var spikeren i kista for min tid hos henne, og jeg står igjen på bar bakke når det kommer til progresjon i behandling. Jeg må passe på å prøve å få en slags logg derfra, som etter det jeg kan se per dags dato består av mange flagrende ark skrevet i blyantskrift, så det kan jo bli interessant.
Jeg får også dårlig samvittighet selv, og har prøvd å være positivt innstilt til tross for all sovingen (som har skjedd maange ganger), fordi hun har jo hjulpet meg mye og skrevet flere brev på mine vegne. Samtidig er jo også dette en stor del av jobben hennes, og andre aspekter ved den mener jeg hun ikke klarer å opprettholde, når hun ikke klarer å holde seg våken under timene, og ikke har tatt en kjapp gjennomgang av status på pasienten før timen.
Dette var spikeren i kista for min tid hos henne, og jeg står igjen på bar bakke når det kommer til progresjon i behandling. Jeg må passe på å prøve å få en slags logg derfra, som etter det jeg kan se per dags dato består av mange flagrende ark skrevet i blyantskrift, så det kan jo bli interessant.
Jeg får også dårlig samvittighet selv, og har prøvd å være positivt innstilt til tross for all sovingen (som har skjedd maange ganger), fordi hun har jo hjulpet meg mye og skrevet flere brev på mine vegne. Samtidig er jo også dette en stor del av jobben hennes, og andre aspekter ved den mener jeg hun ikke klarer å opprettholde, når hun ikke klarer å holde seg våken under timene, og ikke har tatt en kjapp gjennomgang av status på pasienten før timen.
torsdag 29. oktober 2015
Ingenting
Inspirasjon: Natta Mamma
Sammendrag: Ved morgengry møter en datter faren på et stort sykehusområde. Hun venter allerede der, med en kaffe i hånda, mens han akkurat har ankommet. Du får inntrykk av at hun er (innlagt?) der fordi hun er psykisk syk. Hun forteller han at hun ikke vil mer, hun vil av. Han prøver å overbevise henne om at livet er verdt å leve, og forteller og utbroderer om alt det livet har å by på når du er fysisk frisk og privilegert. Hun forsøker å motsi han innimellom. Han har ikke nådd i gjennom. Etter å ha spasert rundt den store sykehustomten i det strålende været må deres veier ubønnhørlig skilles, og det er han som går i gjennom dørene for å få behandling for den uhelbredelige kreften, mens hun blir stående igjen utenfor.
INGENTING
Han kommer tassende bortover fra trikkeholdeplassen i Sognsveien, det er umulig å ikke kjenne igjen det litt puslete ganglaget. Selv påstår han at han begynte å gå så tregt etter å ha fått barn, siden de gikk så sakte og han måtte holde deres tempo. Han får øye på henne, de møtes like utenfor akuttinngangen. De vet begge de har en halvtime på seg, så er det inn på avdelingen igjen. Hun knuger på kaffekoppen i den kalde høstlufta. De starter den rolige vandringen langs gata som fører opp mot bygningene som huser akuttpsykiatrisk seksjon, de ligger gjemt lengst opp på eiendommen, bak gamle storslåtte murhus og buskevekster.
- Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor du er så lei deg, noe må jo ha hendt med deg? En enkelthendelse, du har jo ingen grunn til å være deprimert! - Neida, pappa, det er ingen spesifikk hendelse. Jeg liker bare ingen ting. Absolutt ingen ting. Bortsett fra å spise da, og det gjør meg uansett bare vondt. Jeg er bare lei, så uendelig lei av å kjempe for noe jeg ikke vet hva er. Jeg går rundt, ser på andre og spør meg selv: Hva er det de fortsetter å kjempe for alle sammen? De må vite om noe, ha noe som ikke jeg har. Jeg har forsøkt så mye, og alt har feilet. Jeg har forsøkt å endre livet mitt flere ganger enn jeg kan telle, jeg har prøvd å gjøre situasjonen bedre der jeg er uten å foreta noen drastiske endringer, ingenting har fungert. Jeg finner ingenting å brenne for, jeg brenner bare litt i korte stunder, og så slukker det så raskt at jeg ikke en gang har tid til å finne fram brannslukkeren før det hele er over, og det er borte for alltid. Om kvelden når jeg skal forsøke å sove, noe jeg sjelden klarer, tenker jeg på hvordan det vil føles når jeg dør, og jeg tenker på hvordan Mulan skal dø om så kort tid, og at jeg må leve videre etterpå. Men jeg må jo ikke. Jeg tenker på hvordan jeg må leve for alle andre, men ikke for meg selv.
Om det skal fortsette å være sånn som dette, så vil jeg ikke mer. Jeg vil av, av bussen som kjører ubønnhørlig til et ukjent stoppested.
De fortsetter forbi akuttpsykiatrisk, mot barnehagen og garasjene.
Han snur seg en siste gang foran den automatiske døra, som går opp enda en gang bak ham. På skiltet på veggen står det "Kreftsenteret". Stereotaktisk strålebehandling. Et siste, intenst forsøk fra legenes side. Han snur seg igjen og går inn.
Sammendrag: Ved morgengry møter en datter faren på et stort sykehusområde. Hun venter allerede der, med en kaffe i hånda, mens han akkurat har ankommet. Du får inntrykk av at hun er (innlagt?) der fordi hun er psykisk syk. Hun forteller han at hun ikke vil mer, hun vil av. Han prøver å overbevise henne om at livet er verdt å leve, og forteller og utbroderer om alt det livet har å by på når du er fysisk frisk og privilegert. Hun forsøker å motsi han innimellom. Han har ikke nådd i gjennom. Etter å ha spasert rundt den store sykehustomten i det strålende været må deres veier ubønnhørlig skilles, og det er han som går i gjennom dørene for å få behandling for den uhelbredelige kreften, mens hun blir stående igjen utenfor.
INGENTING
Han kommer tassende bortover fra trikkeholdeplassen i Sognsveien, det er umulig å ikke kjenne igjen det litt puslete ganglaget. Selv påstår han at han begynte å gå så tregt etter å ha fått barn, siden de gikk så sakte og han måtte holde deres tempo. Han får øye på henne, de møtes like utenfor akuttinngangen. De vet begge de har en halvtime på seg, så er det inn på avdelingen igjen. Hun knuger på kaffekoppen i den kalde høstlufta. De starter den rolige vandringen langs gata som fører opp mot bygningene som huser akuttpsykiatrisk seksjon, de ligger gjemt lengst opp på eiendommen, bak gamle storslåtte murhus og buskevekster.
- Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor du er så lei deg, noe må jo ha hendt med deg? En enkelthendelse, du har jo ingen grunn til å være deprimert! - Neida, pappa, det er ingen spesifikk hendelse. Jeg liker bare ingen ting. Absolutt ingen ting. Bortsett fra å spise da, og det gjør meg uansett bare vondt. Jeg er bare lei, så uendelig lei av å kjempe for noe jeg ikke vet hva er. Jeg går rundt, ser på andre og spør meg selv: Hva er det de fortsetter å kjempe for alle sammen? De må vite om noe, ha noe som ikke jeg har. Jeg har forsøkt så mye, og alt har feilet. Jeg har forsøkt å endre livet mitt flere ganger enn jeg kan telle, jeg har prøvd å gjøre situasjonen bedre der jeg er uten å foreta noen drastiske endringer, ingenting har fungert. Jeg finner ingenting å brenne for, jeg brenner bare litt i korte stunder, og så slukker det så raskt at jeg ikke en gang har tid til å finne fram brannslukkeren før det hele er over, og det er borte for alltid. Om kvelden når jeg skal forsøke å sove, noe jeg sjelden klarer, tenker jeg på hvordan det vil føles når jeg dør, og jeg tenker på hvordan Mulan skal dø om så kort tid, og at jeg må leve videre etterpå. Men jeg må jo ikke. Jeg tenker på hvordan jeg må leve for alle andre, men ikke for meg selv.
Om det skal fortsette å være sånn som dette, så vil jeg ikke mer. Jeg vil av, av bussen som kjører ubønnhørlig til et ukjent stoppested.
De fortsetter forbi akuttpsykiatrisk, mot barnehagen og garasjene.
Han snur seg en siste gang foran den automatiske døra, som går opp enda en gang bak ham. På skiltet på veggen står det "Kreftsenteret". Stereotaktisk strålebehandling. Et siste, intenst forsøk fra legenes side. Han snur seg igjen og går inn.
Tristesse no more?
I går klarte jeg ikke å dy meg, men hørte først på en låt jeg hadde hatt lyst til å høre på lenge, jeg måtte bare. Det var sent på natta. Det gikk bra, jeg ble ikke lei meg. Jeg måtte høre på en til, og slik fortsatte det til jeg hadde hørt i gjennom store deler av albumet. Det albumet som var ett av de første jeg kjøpte meg, for pengene jeg hadde fått til 12-årsdagen, som stor framme til pynt (det var et dobbeltalbum, så det fungerte fint), som jeg hørte igjen og igjen, på cd-spilleren, i de trådløse hodetelefonene jeg sniklånte nedenfra stua sent på kvelden, som jeg gjennomleste bookleten til igjen og igjen. Det var rart å se coveret lyse mot meg fra Spotify på telefonen. Jeg hadde aldri sett det velkjente coverbildet i den drakten før. Egomanisk, storslått, og, takket være lyset på telefonen, opplyst på samme måte som i den tilhørende videoen.
Til slutt klarte jeg ikke dy meg mer, og måtte se et par videoer på Youtube. Deretter ble det artikler om videoprosessen, og bilder fra innspillingen av videoen som presenterte albumet i fra Budapest, som jeg akkurat hadde blitt mint på da vi kjørte forbi Hero´s square hvor videoen blant annet var spilt inn.
Jeg er fortsatt ganske overrasket over at jeg ikke ble lei meg, og hvor fantastisk mye av det var å se igjen. Jeg tenkte noe av det ville være pinlig, siden jeg synes visse aspekter ved artisteriet hans var det mot slutten, men det var mest fantastisk, og tente en ny glød i meg. Kanskje jeg gjør det igjen en dag jeg føler meg litt crazy, men i kveld går det i Adele. Hun er født i 1988.
Til slutt klarte jeg ikke dy meg mer, og måtte se et par videoer på Youtube. Deretter ble det artikler om videoprosessen, og bilder fra innspillingen av videoen som presenterte albumet i fra Budapest, som jeg akkurat hadde blitt mint på da vi kjørte forbi Hero´s square hvor videoen blant annet var spilt inn.
Jeg er fortsatt ganske overrasket over at jeg ikke ble lei meg, og hvor fantastisk mye av det var å se igjen. Jeg tenkte noe av det ville være pinlig, siden jeg synes visse aspekter ved artisteriet hans var det mot slutten, men det var mest fantastisk, og tente en ny glød i meg. Kanskje jeg gjør det igjen en dag jeg føler meg litt crazy, men i kveld går det i Adele. Hun er født i 1988.
Alt
Jeg kunne hatt alt, nå har jeg lite. Ikke ingenting, for noe har jeg. Livet mitt, som ikke kjennes stort verdt, Freddie, en leilighet jeg har betalt ned en brøkdel på og ikke klarer å opprettholde betalingen på. Hvordan får en egentlig alt? Og hva er alt?
mandag 26. oktober 2015
Artigheter
Det ble brudulje da hun tok fram babyen for å amme ham midt i et møte i boligutvalget. Dette var slett ikke vanlig kost i Oslo rådhus for drøyt 35 år siden. Leder i utvalget, og datidens varaordfører, Per Høybråten fra KrF, «ble så forfjamset at han holdt på å ramle av stolen», skrev Aftenposten etterpå, illustrert med en Ulf Aas-tegning av den unge småbarnsmammaen Marianne Borgen som ammer, med en tydelig rystet varaordfører i bakgrunnen.
– Høybråten var gammel veterinær, så han uttalte at han tross alt «hadde sett verre», som han sa det, ler Borgen (Dagsavisen: Marianne "Mor Oslo" Borgen).
søndag 25. oktober 2015
Same same, not different
Ikke bare skal nordmenn gå kledd i det samme, følge det samme livsløpet, bo i like boliger, nå skal de også lage den samme maten. I hvert hjørne av Norge står folk hjemme på HTH-kjøkkenet sitt i høyglans og pakker ut den allerede utplukka, men ikke ferdig tilberedte maten fra Godt Levert eller Adams Matkasse, og snart skal de stå på hvert sitt like kjøkken, i hver sin lille hvite boks av en leilighet og tilberede lik middag som resten av byen.
fredag 16. oktober 2015
torsdag 15. oktober 2015
Notater
Han har blitt diagnostisert som uhelbredelig syk igjen, som vanlig.
Du skal ikke spørre om jobb, barn på vei, sivil status osv. I hvert fall ikke i samtale med meg. Hvilket samtaleemne blir så igjen? Været?
Om flyskrekk: Jeg er ikke redd for å dø i en flystyrt, men veien dit, veien ned, den er jeg redd for.
Hvorfor er alle places of business så ofte også perfekte steder å begå selvmord på? Vika Atrium, syvende etasje. Rekkverket er i livhøyde (en høyde som er lett å overkomme), rett ned, hodet først i marmoren langt der nede. Tok 'Falling Man' egentlig livet av seg, eller gjorde han ikke? Han gjorde det jo i praksis, men kanskje ikke i teori. I've had the time of my life.
Er den norske oversettelsen av Power Ballad 'kraftsalve'?
Du skal ikke spørre om jobb, barn på vei, sivil status osv. I hvert fall ikke i samtale med meg. Hvilket samtaleemne blir så igjen? Været?
Om flyskrekk: Jeg er ikke redd for å dø i en flystyrt, men veien dit, veien ned, den er jeg redd for.
Hvorfor er alle places of business så ofte også perfekte steder å begå selvmord på? Vika Atrium, syvende etasje. Rekkverket er i livhøyde (en høyde som er lett å overkomme), rett ned, hodet først i marmoren langt der nede. Tok 'Falling Man' egentlig livet av seg, eller gjorde han ikke? Han gjorde det jo i praksis, men kanskje ikke i teori. I've had the time of my life.
Er den norske oversettelsen av Power Ballad 'kraftsalve'?
søndag 11. oktober 2015
Mødre, fedre, barn og livet
Hvorfor skal man velge å leve? Hva er grunnen til å fortsette, når du egentlig ikke har noe som holder deg gående? Og hvorfor forventer andre at du skal holde det gående for de når dere ikke har daglig kontakt?
I Natta Mamma har Jessie Cates bestemt seg for å gjøre det slutt, og den første og eneste hun forteller det til er moren. Moren tror selvsagt hun spøker, og ler det bort i starten. Etter hvert som alvoret går opp for henne, kommer selvsagt også spørsmålene, og den desperate bedingen om at Jessie må ombestemme seg. Det er allikevel forfriskende hvor lite fokus det er på at Jessie må fortsette å leve for Thelma (moren) sin skyld, enda det er noe. Den svært intense samtalen dreier seg i hovedsak om å få fram Jessie sitt syn på situasjonen, og jeg har stor forståelse og respekt for de valgene hun tar.
For hvorfor skal noen fortsette å leve når de ikke får noe ut av det? Livet er ikke noe du har valgt selv, men som Marsha Norman så godt poengterer gjennom Jessie, så har du ene og alene valget om du skal fortsette eller ikke. Og hvorfor noen skal oppleve å bli fordømt for at de har tatt dette valget kan jeg på ingen måte forstå. Andre mennesker, med mindre de er komplett avhengige av deg og på den måten kan stå i fare å miste livet selv om du skulle dø, har ingen rett til å bestemme om du skal fortsette å leve eller dø. Du har blitt kastet ut i det ufrivillig, du har prøvd, feilet, prøvd igjen og feilet igjen. Du finner ingen glede i hverdagen, jeg kjente meg spesielt godt igjen i det Thelma sier til Jessie om hverdagen hennes: " Du liker jo ingenting, ikke å være ute og ikke å være inne. Jeg har prøvd det og det.." Moren min har tidligere sagt noe lignende til meg, og det stemmer jo ganske godt med den opplevelsen jeg har av å leve. Det har gått snart 32 år, og jeg har fortsatt ikke funnet noe å brenne for, har ikke klart å knytte sterke, holdbare bånd til andre mennesker og drar meg i gjennom hver dag. Sinnet vokser for hver dag, og jeg klarer ikke komme meg over kneika som er dagligdagse gjøremål. Per i dag har jeg heller ingen sjans til å klare det med det første. Alt er tungt, og jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter.
“I'm just not having a very good time and I don't have any reason to think it'll get anything but worse. I'm tired. I'm hurt. I'm sad. I feel used.” -'Night, Mother
“No. You can't. And I can't do anything either, about my life, to change it, make it better, make me feel better about it. Like it better, make it work. But I can stop it. Shut it down, turn it off like the radio when there's nothing on I want to listen to. It's all I really have that belongs to me and I'm going to say what happens to it. And it's going to stop. And I'm going to stop it. So. Let's just have a good time.”
“Jessie: Mama, I know you used to ride the bus. Riding the bus, and it's hot and bumpy and crowded and too noisy, and more than anything else in the world, you wanna get off. And the only reason in the world you don't get off is it's still fifty blocks from where you're going. Well, I can get off right now if I want to. Because even if I ride fifty more years and get off then, it's still the same place when I step down to it. Whenever I feel like it, I can get off. Whenever I've had enough, it's my stop. I've had enough.”
lørdag 3. oktober 2015
På slanker'n
Se der ja, da har jeg gått opp igjen alle de kiloene jeg har brukt tre år på å gå ned. Hvor lang tid tok det da tro, tre måneder? Alt jeg har kjempet for i de tre siste årene gikk i vasken i løpet av en tiendel av den tiden jeg brukte på å kjempe, og nå er jeg tilbake der jeg startet. Psykologen min sier at det er min egen feil, og at jeg må lære meg å spise som en anorektiker. Metoden hun beskriver er som den Knapp beskriver i Hunger. Det får ikke jeg til. Jeg får til å kaste opp, men det har hjulpet lite i det siste. I nåværende situasjon har jeg uansett ikke energi til å gjøre det. Ha det bra, de siste tre-fire årene av livet mitt, dere var bortkasta.
fredag 2. oktober 2015
Jobbhverdagshelvette
Kan jeg skrive i en jobbsøknad at min nåværende jobb gir meg lyst til å begå selvmord?
Murder, murder most foul!
Neste uke skal jeg jobbe fra 8-16 (sharp) som resepsjonsvikar, og jobben består i hovedsak av å rydde opp koppene etter folk som er ti år yngre enn meg, sette de i vaskemaskinen, skru den på, tømme den. Alle er sååå hyggelige og det forventes at jeg også skal være strålende og blid. Smile og hilse til alle som går forbi der jeg sitter på utstilling (når jeg ikke ordner på kjøkkenet). De "vanskelige" oppgavene kunne ikke jeg få ta meg av, må skjønne, det var ikke noe poeng når jeg bare skulle være der en uke. Som å bruke fakturaprogram, en oppgave jeg jo faktisk burde få lært meg, sånn at jeg kanskje kunne hatt en sjans i havet til å få en, om ikke ok, så i hvert fall en jobb hvor jeg hadde litt andre arbeidsoppgaver enn å rydde kopper til 148,- i timen. Men neida, jeg kan da ikke bry mitt store, blonde hode med slikt mas og kjas.
Mitt spede forsøk på å tenke positivt: Jeg kan gjøre unna koppestyret raskt, så kan jeg bruke resten av min tid på å gjøre noe fornuftig, som å lese, eller jobbe med butikken. Dette er selvsagt når jeg da ikke skal sitte og smile til kunder, og hente kaffe til de fra kaffemaskinen, som hadde vært enklere om de gjorde selv, siden maskinen står nærmere de enn meg. Etter å ha vært der på "opplæring" i fire timer i dag hadde jeg en så dundrende hodepine at det bar rett hjem til paracetpakka. Den kommer til å ligge i sekken hele neste uke, får håpe det er nok.
https://www.distractify.com/everyone-with-a-shitty-job-knows-to-be-true-1383632825.html
Murder, murder most foul!
Neste uke skal jeg jobbe fra 8-16 (sharp) som resepsjonsvikar, og jobben består i hovedsak av å rydde opp koppene etter folk som er ti år yngre enn meg, sette de i vaskemaskinen, skru den på, tømme den. Alle er sååå hyggelige og det forventes at jeg også skal være strålende og blid. Smile og hilse til alle som går forbi der jeg sitter på utstilling (når jeg ikke ordner på kjøkkenet). De "vanskelige" oppgavene kunne ikke jeg få ta meg av, må skjønne, det var ikke noe poeng når jeg bare skulle være der en uke. Som å bruke fakturaprogram, en oppgave jeg jo faktisk burde få lært meg, sånn at jeg kanskje kunne hatt en sjans i havet til å få en, om ikke ok, så i hvert fall en jobb hvor jeg hadde litt andre arbeidsoppgaver enn å rydde kopper til 148,- i timen. Men neida, jeg kan da ikke bry mitt store, blonde hode med slikt mas og kjas.
Mitt spede forsøk på å tenke positivt: Jeg kan gjøre unna koppestyret raskt, så kan jeg bruke resten av min tid på å gjøre noe fornuftig, som å lese, eller jobbe med butikken. Dette er selvsagt når jeg da ikke skal sitte og smile til kunder, og hente kaffe til de fra kaffemaskinen, som hadde vært enklere om de gjorde selv, siden maskinen står nærmere de enn meg. Etter å ha vært der på "opplæring" i fire timer i dag hadde jeg en så dundrende hodepine at det bar rett hjem til paracetpakka. Den kommer til å ligge i sekken hele neste uke, får håpe det er nok.
https://www.distractify.com/everyone-with-a-shitty-job-knows-to-be-true-1383632825.html
torsdag 1. oktober 2015
En gammel baker
Jeg har blitt en gammel baker på en bitte liten øy. Egentlig så kunne jeg tenke meg å gjøre som han i Leaving Las Vegas, men jeg ville har erstattet alkohol med mat. Det eneste hinderet er at jeg ser på tv og i artikler, "My 800 kg life", "Møt 1/2-tonns kvinnen" og lignende, og spørsmålet mitt er derfor: Hvor lang tid vil egentlig et sånt prosjekt ta? Tanken på å veie 500 kg, og å måtte fråtse seg opp til den vekten midt oppi sult-og flyktningkatastrofer er jo ikke spesielt fristende. Ben Sanderson får det vel unna på noen måneder, men han hadde jo tross alt den utveien å drikke på seg en akutt alkoholforgiftning om han trengte en kjapp vei ut. Jeg tviler på at det er mulig å få i seg så enorme mengder sukker på en gang at en får en så ekstrem blodsukkerstigning at den tar livet av deg. Men en skal aldri si aldri! Hilsen optimisten.
Det bor en gammel baker
Inger Hagerup:
DET BOR EN GAMMEL BAKER
Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitteliten øy.
Når små og store båter
går dampene forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene på
på en bitte liten øy.
Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug av wienerbrød.
Og nå bor ingen baker
på en bitte liten øy.
DET BOR EN GAMMEL BAKER
Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitteliten øy.
Når små og store båter
går dampene forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene på
på en bitte liten øy.
Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug av wienerbrød.
Og nå bor ingen baker
på en bitte liten øy.
mandag 28. september 2015
Freddie og Luna
Han peiser på, hun er sjanseløs. Han holder henne hardt nede, holder henne fast, og hun kan bare ligge der, som en filledukke. Vill i blikket, pesende, holder kjøteren det gående mens fråden nærmest står rundt munnen. Kvelden er mørk, og den har så vidt begynt.
Dette er Lunas hverdag. Hun må i gjennom det nesten hver kveld, noen ganger flere ganger om dagen. Freddie kan nærmest måles på minuttet, så presis er han i overgrepene sine. Det er enkelt å se det på humøret hans, merke det i hver nestenusynlige bevegelse, hvert skråblikk. For det meste behandler han henne pent, er myk og viser at han er glad i henne. For han elsker henne vel innerst inne? Har han vært på reise, er gjensynsgleden alltid stor, han gir i hvert fall det han kan i disse øyeblikkene.
Etterpå dasker han henne gjerne rundt en stund, ikke sjeldent har hun opplevd å nærmest bli kastet veggimellom. Sporene etter behandlingen er tydelige, noen arr kan ikke heles og vil være der for alltid.
Freddie kommer springende bort til meg, og legger hodet i fanget mitt. Luna holder han i et fast grep mellom tennene, bedende om ikke jeg kan trekke i den andre enden av favorittbamsen hans.
Dette er Lunas hverdag. Hun må i gjennom det nesten hver kveld, noen ganger flere ganger om dagen. Freddie kan nærmest måles på minuttet, så presis er han i overgrepene sine. Det er enkelt å se det på humøret hans, merke det i hver nestenusynlige bevegelse, hvert skråblikk. For det meste behandler han henne pent, er myk og viser at han er glad i henne. For han elsker henne vel innerst inne? Har han vært på reise, er gjensynsgleden alltid stor, han gir i hvert fall det han kan i disse øyeblikkene.
Etterpå dasker han henne gjerne rundt en stund, ikke sjeldent har hun opplevd å nærmest bli kastet veggimellom. Sporene etter behandlingen er tydelige, noen arr kan ikke heles og vil være der for alltid.
Freddie kommer springende bort til meg, og legger hodet i fanget mitt. Luna holder han i et fast grep mellom tennene, bedende om ikke jeg kan trekke i den andre enden av favorittbamsen hans.
fredag 25. september 2015
Hverdagshelvette
Jeg stirrer tilbake i de tomme øynene, som kanskje prøver å forstå. Det er herlig å bli sendt ut på en arbeidsplass hvor arbeidet i hovedsak veksler mellom å servere og rydde bort kaffe til de "ordentlig" ansatte, og å stirre i veggen. Når du da i tillegg får en "kollega" som gir ettertrykkelig uttrykk for at du virkelig ikke er trengt, blir dagene fullkomne. Hurra, det er fint å leve. I stedet for å bruke tiden min på noe som helst som kan være fornuftig, er dette igjen hverdagen min. Hvor lenge skal dette egentlig fortsette? Og nei, jeg kan ikke jobbe som sekretær resten av livet, uansett hvor mye folk tydeligvis vil at jeg skal det.
tirsdag 22. september 2015
Øvelse 3
Øvelse: Beskriv fullmånen gjennom en sammenlikning.
En buse i Guds nese.
En kvise i ferd med å sprekke på et morratrøtt tryne.
Et nøkkelhull inn til en annen, alltid strålende dimensjon. Samtidig er vi fanget her i nattemørket. Hva skjer på andre siden, liksom? Er det huffalomper der? Jeg vil dit. Gresset er alltid grønnere på den andre siden osv, men så er det jo ikke det allikevel.
En dråpe urin på universets dassete.
En buse i Guds nese.
En kvise i ferd med å sprekke på et morratrøtt tryne.
Et nøkkelhull inn til en annen, alltid strålende dimensjon. Samtidig er vi fanget her i nattemørket. Hva skjer på andre siden, liksom? Er det huffalomper der? Jeg vil dit. Gresset er alltid grønnere på den andre siden osv, men så er det jo ikke det allikevel.
En dråpe urin på universets dassete.
Glasskuppelen-første utkast
Glasskuppelen-første utkast og notater
Jens, Connie, glassverket, Thorbjørnrud, kuppelen i glass, bestefaren og sønnesønnen: Designeren og glassblåseren. Kistefos og elva. Høy sigarføring. Jevnaker som en plass som den i Edvard Saksehånd, Koraline. Blått vann og himmel, gult, hvitt, sort. Empire of lights.Oldefar: http://www.glassmenageriet.no/kunstglass_design_jwj.html
Våler kirke i Hedmark:
http://reise.aftenposten.no/Bolig/Familie-flytter-inn-i-gigantisk-glasskuppel-47946.html#.Ve_16J3tmko
"Glassklokken kimer kun for de som har latt sine ungdoms år gå på havet og ikke lengre kan sies å vandre blant de dødelige. "
mandag 21. september 2015
Oslo City
Fra åtte til fire hver dag sitter jeg her. Arbeidsoppgavene består i hovedsak av å trykke på en knapp slik at de som skal på besøk kan slippe inn. Jeg trykker, de går inn. Jeg må prøve å unngå at døra ikke smeller inn i personen som står og venter på andre siden, da kan det fort bli irritasjon. Dette er viktig og står tydelig beskrevet på dårlig språk i resepsjonsboka. Det har nok kommet klager på de som ikke har klart å skjøte denne utfordrende oppgaven riktig, og har kommet i skade for å smelle den lille glassdøra rett i skrittet på en av de høye herrene der oppe i niende, som for øyeblikket hadde våget seg ned her i tredje for å hente en av sine gjester opp til seg. Spesielt smertefullt tviler jeg nå på at det er, men en sånn episode kan jo gå hardt ut over selvfølelsen. Selvfølelsen min er på topp. Jeg skjøter den tøffe jobben min med stolthet. Klikk, døren går opp. I tillegg er det viktig at jeg smiler (stivt, men jeg forsøker på mykt) til alle som går forbi. Det er noen hundre om dagen. Smilet blir stivere og stivere.
"Du skal stå så mye som mulig, det ser mest representabelt ut." "Hva er det du har på deg, det ser så simpelt ut." "Her sier vi ikke unnskyld, her sier vi beklager. Det er mest kundevennlig." "Om det kommer inn kunder og ser en som han stå bak kassen kommer de til å gå rett ut igjen. Dansker er mer konservative enn nordmenn og svensker. Forstod du hva han sa? Jeg forstod ingenting." "Det er ikke lov for ansatte å bruke samme inngang som gjestene. Det er ikke lov for ansatte å sette seg ned på stoler i restauranten, heller ikke når den er stengt". "What's wrong with you, shitheads? You can't even clean a glass!? Shitheads."
Livet mitt.
Endelig er det pause, hurra, nå er jeg sliten. Siden det ikke er noe sted å gå og sette seg, bortsett fra en enorm kantine fylt til randen av mange hundre mennesker, søker jeg vanligvis ut til Oslo S, et bygg som går over i Byporten. I dag var jeg lei av denne ruta, og tok i stedet turen over den lille gangbroen til Oslo City. Grå, tung betong som henger over skuldrene mine og alle andres på alle kanter. I krysset mellom treenigheten som er Oslo S, Oslo City og Waterland kan det se ut som betongen har trykket spesielt tungt på skuldrene til mange av de som til stadighet oppholder seg her. Dette er nok ikke et blivende sted, jeg må komme meg vekk.
Vel inne på Oslo City, hvor jeg bruker den lille halvtimen jeg har til rådighet på å delta i konsumentsamfunnet mer eller mindre frivillig, er det vanskelig å unngå det lille kunststykket det ville vært å bare vippe seg såvidt over kanten på rekkverket som går rundt den altoppslukende avgrunnen i midten av bygningen. Om jeg gjorde det, ville jeg falle de metrene det er ned, for så å ende opp med å dundre gjennom det kvistete taket på den nyopprettede Starbucksen i kjelleren. Fraværet av denne kaffekjeden var en av de få tingene som gjorde Oslo til ikke å være en drittby, så å gjøre sitt endelikt ved å kræsje gjennom taket til dette enestående symbolet på amerikansk superkapitalisme, med det resultat å stoppe forretningene i et par dager, ville i seg selv være en fin, symbolsk handling, og sånn sett kanskje være verdt det. Favoritt-scenario nummer en så langt, av de jeg har tenkt ut til nå. På sisteplass kommer den som involverer piller, hvor jeg blir funnet, halvspist av hunden etter to uker (det skulle da bare mangle, da har jeg i det minste kommet til nytte for noen).
Jeg husker da jeg var liten, og fikk være med Gudrun til Oslo for å gå på Oslo City. Vi tok glassheisen opp i fjerde etasje, det var noe av det kuleste jeg hadde opplevd. Storbyen, på tur med "fremmede", shopping og cafeliv. Heisen opp i fjerde. Kanskje er det på tide å ta heisen ned igjen, eller rettere sagt den litt raskere veien.
Jeg husker da jeg var liten, og fikk være med Gudrun til Oslo for å gå på Oslo City. Vi tok glassheisen opp i fjerde etasje, det var noe av det kuleste jeg hadde opplevd. Storbyen, på tur med "fremmede", shopping og cafeliv. Heisen opp i fjerde. Kanskje er det på tide å ta heisen ned igjen, eller rettere sagt den litt raskere veien.
Jeg klarer å motstå draget mot avgrunnen der nede denne ene halvtimen, og tenker heller på saken til i morgen.
Jeg må gå i hvit skjorte og sorte bukser og sorte sko. Det står ingenting om hva slags sko, hva slags bukse, så jeg tar det jeg har. Tenk om jeg hadde måtte bruke penger på å kjøpe meg nye klær til denne "jobben". Det har hendt før, at jeg må bruke det lille jeg tjener til nettopp dette formålet. I går kom det en fyr med rar uttale og ga meg beskjed om at jeg måtte ha på meg et skilt hvor det sto "vikar". Etter å ha fått skiltet, satte jeg det ved et uhell i den fine, hvite silkeblusen jeg har på meg. Jeg hadde det egentlig i jakken, men ved en feil klarte jeg å tre det gjennom skjorten også. To små, fine, men tydelige hull hadde oppstått i det fine, blanke men samtidig grove silkestoffet, midt foran på den høyre siden.
"Live the life you love" "Life is a story. Make yours the best seller". "Dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow". "Life is like a coin. You can spend it any way you wish, but you can only spend it once." "Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain". "LIFE is the greatest journey you will ever be on". "I have found that if you love life, life will love you back". "Life always offers you a second chance. It's called tomorrow." "When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile". "Life is the art of drawing without an erasor". Jeg trykker på knappen.
Oppkastutkast
Jeg sitter her fra åtte til fire hver dag. Arbeidsoppgavene består i hovedsak av å trykke på en knapp slik at de som skal på besøk kan slippe inn. Jeg trykker, de går inn. Jeg må prøve å unngå at døra ikke smeller inn i den som står å venter på andre siden, dette er viktig og står beskrevet tydelig på dårlig språk i resepsjonsboka. Det har nok kommet klager på de som ikke klarer å skjøte den tøffe jobben sin riktig, og har kommet i skade for å smelle den lille glassdøra rett i skrittet på en av de høye herrene der oppe i niende. Spesielt smertefullt tviler jeg nå på at det er, men det kan jo gå hardt ut over selvfølelsen. Selvfølelsen min er på topp. Jeg skjøter den tøffe jobben min med stolthet. Klikk, døren går opp. I tillegg er det viktig at jeg smiler (stivt, men forsøker på mykt) til alle som går forbi. Det er noen hundre om dagen. Smilet blir stivere og stivere.
"Du skal stå så mye som mulig, det ser mest representabelt ut." "Hva er det du har på deg, det ser så simpelt ut." "Her sier vi ikke unnskyld, her sier vi beklager. Det er mest kundevennlig." "Om det kommer inn kunder og ser en som han stå bak kassen kommer de til å gå rett ut igjen. Dansker er mer konservative enn nordmenn og svensker. Forstod du hva han sa? Jeg forstod ingenting." "Det er ikke lov for ansatte å bruke samme inngang som gjestene. Det er ikke lov for ansatte å sette seg ned på stoler i restauranten, heller ikke når den er stengt". "What's wrong with you, shitheads? You can't even clean a glass!? Shitheads."
Livet mitt.
Endelig er det pause, hurra, nå er jeg sliten. Siden det ikke er noe sted å gå å sette seg, bortsett fra en enorm kantine som er fyllt til randen av mange hundre mennesker, søker jeg vanligvis ut til Oslo S som går over i Byporten. I dag var jeg lei, og gikk over den lille gangbroen til Oslo City. Grå, tung betong som henger over skuldrene mine og andres på alle kanter. I krysset mellom treenigheten Oslo S, Oslo City og Waterland kan det se ut som betongen har trykket spesielt tungt på mange av de som til stadighet oppholder seg her. Det er nok ikke et blivende sted.
Vel inne på Oslo City, hvor jeg bruker den lille halvtimen jeg har på å delta i konsumentsamfunnet mer eller mindre frivillig, er det vanskelig å unngå det lille kunststykket det ville vært å bare vippe seg litt over kanten av rekkverket som går rundt den altoppslukende avgrunnen i midten av bygningen. Om jeg gjorde det, ville jeg falle de metrene det er, for så å ende opp gjennom det kvistete taket på den nyopprettede Starbucks i kjelleren. Fraværet av denne kaffekjeden var en av de få tingene som gjorde at Oslo ikke var en drittby, så å gjøre sitt endelikt ved å dundre gjennom taket til dette enestående symbolet på amerikansk superkapitalisme stoppe business i et par dager ville i seg selv være en fin, symbolsk handling, og sånn sett kanskje være verdt det. Favoritt-scenario nummer en så langt, av de jeg har tenkt ut til nå. På sisteplass kommer den som involverer piller, hvor jeg blir funnet, halvspist av hunden (det skulle da bare mangle, da har jeg i det minste kommet til nytte), etter to uker.
Jeg klarer å motstå draget mot avgrunnen der nede denne ene halvtimen, og tenker heller på saken til i morgen.
Jeg må gå i hvit skjorte og sorte bukser og sorte sko. Det står ingenting om hva slags sko, hva slags bukse, så jeg tar det jeg har. Tenk om jeg hadde måtte bruke penger på å kjøpe meg nye klær for denne jobben. Det har hendt før, at jeg må bruke det lille jeg tjener til dette formålet. I går kom det en fyr ned rar uttale å ga meg beskjed om at jeg måtte ha på meg et skilt hvor det sto "vikar". Etter å ha fått skiltet, satte jeg det i den ene fine, hvite silkeblusen jeg har ved et uhell. Jeg hadde det egentlig i jakken, men ved en feil klarte jeg å tre det gjennom skjorten også. To små, fine, men tydelige hull hadde oppstått i det fine, blanke men samtidig grove silkestoffet, midt foran på den høyre siden.
"Live the life you love" "Life is a story. Make yours the best seller". "Dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow". "Life is like a coin. You can spend it any way you wish, but you can only spend it once." "Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain". "LIFE is the greatest journey you will ever be on". "I have found that if you love life, life will love you back". "Life always offers you a second chance. It's called tomorrow." "When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile". "Life is the art of drawing without an erasor". Jeg trykker på knappen.
Lenker:
http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/jan/06/too-many-of-us-in-pointless-jobs-but-dont-despair?CMP=fb_gu
Jeg beklager
Beklager jeg er så negativt innstilt og drar alle rundt meg ned. Jeg prøver bare å komme meg ut og delta i et sosialt liv som jeg har fått beskjed om. Det fungerer noen ganger, men som oftest får jeg dårlig samvittighet over hvordan jeg har oppført meg og selvtilliten synker enda et hakk når jeg tenker tilbake på all den tiden jeg har sittet der den kvelden og blitt avvist fordi folk ser noe i meg som de ikke ønsker å ha kontakt med, og jeg blir sittende der og glane ut i lufta. Da lengter jeg bare hjem til den litt mer utholdbare ensomheten, og tenker "hvorfor i h%$#ete dro jeg hit? For å skade meg selv enda mer og føle meg enda mer avvist?".
Ettersom jeg har blitt eldre biter det heldigvis ikke like hardt på meg som det gjorde før. Jeg klarer å heve meg over avvisningene og tenke at jeg er mye bedre enn disse andre folkene rundt meg, og at det uansett ikke ville gitt meg noe å snakke med disse tomme, platte menneskene. Mobiltelefonen ser jeg nå på bare som en reddende engel, og ikke en ting som ødelegger for mitt sosiale liv. Mens jeg satt i ensomheten i går sendte en venninne meg en melding på fb, og jeg kunne sitte der og ha det gøy og le, selv om det ikke var med noen fysisk til stede rundt meg. Det var kveldens høydepunkt. Takk, Line! Det var hyggelig å se Live igjen som alltid, men jeg klarer ikke å venne meg til disse bekjentskapene hvor en ser noen en gang i året gjennom noen andre, og ellers har en ingen kontakt. Det gjør meg usikker, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i sånne situasjoner. Jeg tror det gikk greit i går, og vi hadde en hyggelig gåtur hjem hvor hun ble
Ettersom jeg har blitt eldre biter det heldigvis ikke like hardt på meg som det gjorde før. Jeg klarer å heve meg over avvisningene og tenke at jeg er mye bedre enn disse andre folkene rundt meg, og at det uansett ikke ville gitt meg noe å snakke med disse tomme, platte menneskene. Mobiltelefonen ser jeg nå på bare som en reddende engel, og ikke en ting som ødelegger for mitt sosiale liv. Mens jeg satt i ensomheten i går sendte en venninne meg en melding på fb, og jeg kunne sitte der og ha det gøy og le, selv om det ikke var med noen fysisk til stede rundt meg. Det var kveldens høydepunkt. Takk, Line! Det var hyggelig å se Live igjen som alltid, men jeg klarer ikke å venne meg til disse bekjentskapene hvor en ser noen en gang i året gjennom noen andre, og ellers har en ingen kontakt. Det gjør meg usikker, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i sånne situasjoner. Jeg tror det gikk greit i går, og vi hadde en hyggelig gåtur hjem hvor hun ble
søndag 20. september 2015
Fru Knausgård
Kona til knausgård er deprimert. Kona til Knausgård er deprimert fordi han skriver så mye dårlig om henne og familielivet. Kona til Knausgård er ikke deprimert fordi hun er et eget individ med tanker og følelser og en diagnose som bipolar, men fordi hun er kona til Knausgård.
Om kona til Knausgård blir deprimert, er det ikke fordi hun selv har opplevd den uutholdelige kampen som det ofte er å leve, hvor du så vidt klarer å holde hodet over vannet i lengre perioder før du uunngåelig til slutt dupper under. Når hun ble innlagt på psykiatrisk etter utgivelsen av det ene bindet i serien til Knausgård, var det ikke fordi hun hadde duppet under i et øyeblikk, men fordi Knausgård gjorde henne deprimert. Men hvis han gjør henne så deprimert hele tiden, hvorfor er hun da gift med han? Det er ikke heller sånn da, at de begge er kunstnere med et rikt, nyansert og reflektert følelsesliv som gjør at hun i en periode har hatt alt for mye som tynger henne ned, og har dukket under. Kanskje har dette en sammenheng med at Knausgård har gitt ut seks bind hvor han utleverer familien, og hun som konsekvens har fått uutholdelig mye ansvar på sine skuldre, ved å måtte sjonglere familie, hus OG jobb mer eller mindre på egenhånd. Dette kan fort bli for mye for hvem som helst, uansett om du er kona til Knausgård eller ikke. Kanskje ble hun innlagt, ikke i sitt virke som kona til Knausgård, men i sitt eget virke som forfatter, hvor hun måtte dykke (for) dypt ned i alt grumset i forbindelse med arbeidet med egen roman, Helioskatastrofen, en roman om (SIC!) en dypt deprimert person. Neida, kona til Knausgårds undergang hadde ingenting med ferdigstillelsen av et sterkt portrett av sinnslidelse å gjøre, det var fordi hun er kona til Knausgård. Knausgård skriver, andre lider.
Om kona til Knausgård blir deprimert, er det ikke fordi hun selv har opplevd den uutholdelige kampen som det ofte er å leve, hvor du så vidt klarer å holde hodet over vannet i lengre perioder før du uunngåelig til slutt dupper under. Når hun ble innlagt på psykiatrisk etter utgivelsen av det ene bindet i serien til Knausgård, var det ikke fordi hun hadde duppet under i et øyeblikk, men fordi Knausgård gjorde henne deprimert. Men hvis han gjør henne så deprimert hele tiden, hvorfor er hun da gift med han? Det er ikke heller sånn da, at de begge er kunstnere med et rikt, nyansert og reflektert følelsesliv som gjør at hun i en periode har hatt alt for mye som tynger henne ned, og har dukket under. Kanskje har dette en sammenheng med at Knausgård har gitt ut seks bind hvor han utleverer familien, og hun som konsekvens har fått uutholdelig mye ansvar på sine skuldre, ved å måtte sjonglere familie, hus OG jobb mer eller mindre på egenhånd. Dette kan fort bli for mye for hvem som helst, uansett om du er kona til Knausgård eller ikke. Kanskje ble hun innlagt, ikke i sitt virke som kona til Knausgård, men i sitt eget virke som forfatter, hvor hun måtte dykke (for) dypt ned i alt grumset i forbindelse med arbeidet med egen roman, Helioskatastrofen, en roman om (SIC!) en dypt deprimert person. Neida, kona til Knausgårds undergang hadde ingenting med ferdigstillelsen av et sterkt portrett av sinnslidelse å gjøre, det var fordi hun er kona til Knausgård. Knausgård skriver, andre lider.
lørdag 19. september 2015
Sitater
For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.
I'd pull your eyes out of your head and put them in my own skull, and look around, so I could see the street the way I used to when I was your age. - Mike Shiner, Birdman.
– Hvis du kjemper for livet har du ikke tid til å sette deg ned og gruble over livet. Idealene og ambisjonene får ikke så mye plass når man må fokusere på å overleve. Det er jo bra å ha nok av alt. Men samtidig er det da man får livsstilsproblemer. Vi mennesker er kanskje ikke laget for å ha det behagelig. -Leif Ottesen Kennair
All life is is a series of problems which we must try and solve. - Dowager Countess of Grantham
"Everything looks better when its glossy"- reklamefyr
I'd pull your eyes out of your head and put them in my own skull, and look around, so I could see the street the way I used to when I was your age. - Mike Shiner, Birdman.
– Hvis du kjemper for livet har du ikke tid til å sette deg ned og gruble over livet. Idealene og ambisjonene får ikke så mye plass når man må fokusere på å overleve. Det er jo bra å ha nok av alt. Men samtidig er det da man får livsstilsproblemer. Vi mennesker er kanskje ikke laget for å ha det behagelig. -Leif Ottesen Kennair
All life is is a series of problems which we must try and solve. - Dowager Countess of Grantham
"Everything looks better when its glossy"- reklamefyr
fredag 18. september 2015
Privatsjåfør
De kommer cruisende nedover Uelandsgate, snart på Ring 2. En sølvgrå Beamer, en 3-serie fra 90-tallet. Det er over midten av september, men taket er lagt ned. I sjåførsetet sitter en ikke naturlig-brun herre som kjører samme stilperiode som bilen han sitter i. Litt sliten 90-talls med piggete sveis. Rett bak han, som en minister på vei til statsbesøk, sitter en svær samojed med pelsen flagrende i den varme høstlufta. Han er godt festet i setebeltet. Om jeg, i fantasien, fjerner bilen fra synsfeltet, kan de to se ut som om de sitter på en tandemsykkel. Samojedkongen cruiser videre ved hjelp av privatsjåfør, pelsen flagrer i vinden.
Sauna Swansong/ Death by badstue/Himkok
Fredag 2. november
Varmen starter på toppen av hodet og brer seg nedover hele kroppen, nedover og utover. Mange formiddager og ettermiddager befinner jeg meg her, under den varme strålen. Jeg justerer varmen opp, lar den være der litt. Og så mer. Til slutt er vannet så glohett at huden er varmere enn etter noen alkoholenheter på byen.
Jeg elsker å sitte i badstue. Varmen som svøper deg inn i sitt gloheite teppe, og du kan kjenne hver muskel i kroppen slappe av. I starten kunne det bli vanskelig å puste etter bare et par minutter, men etterhvert har jeg utviklet en høy toleranse for denne særs behagelige fritidsaktiviteten. Jeg sitter der, noen kommer inn, vi sitter der, den personen går, jeg sitter. Jeg er kanskje tre ganger flinkere enn gjennomsnittet til å sitte i badstue, om jeg skal bruke egen erfaring som empiri. En stund vurderte jeg å kjøpe meg et badstutelt, hvor bare hodet stikker ut på toppen. Dette er riktignok en sånn nymotens infrarød badstu, og jeg vet ikke om det gir samme velbehag. Jeg skulle også gjerne hatt hodet inni teltet. Enda jeg har liten leilighet, ville jeg ha vurdert en badstu om jeg hadde hatt en liten bod å avse. Kanskje kjellerboden kan bygges om? Noe sier meg at det ville blitt travelt i den kjellerboden, om blokka med 185 leiligheter hadde fått nyss om hva som befant seg der nede i boden til 523. Foreløpig får det holde med medlemskap på treningssenter, hvor 90% av tiden blir tilbragt i badstuen.
Da jeg oppdaget verdensmesterskapet første gang ble jeg overlykkelig. Ikke bare kunne jeg få gjøre det jeg finner aller mest behagelig og avslappende, jeg trengte ikke lengre presentere meg som en latsabb som bare sitter på rumpa hele dagen. Nå hadde jeg et mål å jobbe mot.
Søndag 4. november
Den første økten tok jeg på treningssenteret. Jeg hoppet over treningsdelen og gikk rett i badstua. Der var det bare 60 grader da jeg kom inn, og noe måtte gjøres. Jeg kastet kontinuerlig på vann til fuktigheten begynte å stige. Jeg er lukket inne i en kokong av svartor, og det er bare meg sammen med ovnen som knitrer rytmisk. Når jeg til slutt stiger ut vil det være som en nyklekket baby, med entusiasme og pågangsmot. Og et ferskt syn på tilværelsen.
Noe som fascinerer meg er at badstubad har blitt utviklet av forskjellige folkeslag uavhengig av hverandre. Hamam i Tyrkia, termescal kalte mayaene det, banja var den russiske versjonen og sweat lodge i USA. Alle fant de ut at dette var den
Ville det ikke vært deilig å aldri behøve å klekke enda en gang? Å aldri bli ditcha fra en jobb som bestod i å rydde kaffekopper etter 22-åringer, mens den muslimske konvertitten som har deg på opplæring passer på å gi deg hele konverteringshistorien i samme slengen. Samtidig ser du at den eneste grunnen til at hun har konvertert er for å kunne flørte og blunke med de lange øyevippene under det fargerike sjalet til alle arbeidskarene som kommer inn i lobbyen i løpet av en dag. En "Ooh, nå ble jeg sjenert, gjemme meg bak sjalet med et flørtende blikk"- situasjon oppstår for femte gang den dagen og det er bare nok nå. Allikevel skal du ikke få ta det valget selv. De ville kun ha BI-studenter skulle det vise seg.
Har du noengang vært inne i en hamam? At noe kan være så sensuelt og samtidig avvepnenede. Å tre inn i det dampende flislandskapet tror jeg er det nærmeste noe menneske noen gang vil komme å tre inn i paradis. Her er alt annerledes, vakkert, alle som trer inn blir omsvøpet av varme, hamamen diskriminerer ikke. "La de små barna komme til meg, de fattige.."
Nå jeg trer ut i det kalde landskapet begynner hodet å koke igjen. Jeg forstår ikke hvorfor. Alt her ute er kaldt, fjernt, mistroisk. Jeg prøver å kjøle ned topplokket med iskulp, uten suksess. Noen ganger koker det så mye at jeg ønsker det kunne forsvinne, kuttes av som en plagsom ilke.
Etterhvert som jeg kom opp i tenårene begynte kroppen å utvikle seg til noe jeg ikke klarer å like. Jeg har prøvd lenge og hardt, men jeg klarer ikke. Et sted under der er huden fortsatt myk som et barns, men så har alle disse fortrollende tingene vokst til oppå overflaten og sperret tilgangen til det myke under. Hår i forskjellig lengde og tykkelse, men spesielt myke er de ikke. Relativt sett er de lange og strie. De røde prikkene og kviseaktige greiene som er spredt ujevnt over huden. De hudfargede nuppene. Årene som kveiler seg under huden, og hvor de noen steder kommer til syne på overflaten. Den harde huden under føttene som er så blottet for følsomhet at jeg kan klippe av store deler av den med saks uten å merke noe. De snåle tåneglene som har så ujevne størrelser at på et par av tærne vet jeg aldri helt om jeg har klipt av hele neglen eller ikke. Den røffe og fettete ansiktshuden som aldri stopper å overraske med et heidundrande kviseutbrudd med ujevne mellomrom. De altfor store porene, noen er så store at de har gått i hverandre og dannet en eneste stor pore. De små arrene kan jeg leve med, de er hvite og perfekte. Under armene har de strittende, korte hårene noen steder vokst inn i huden etter å ha blitt forsøkt barbert vekk hver annen dag i snart tyve år. I flankene kveiler det seg hvite strekkmerker som ikke er resultat av noen barnefødsel, men derimot av eierens sprang opp i rekken til de voksne menneskene.
Å være kvinne i en så mannsdominert sport er tøft. Jeg kommer til å få tyn for at jeg er for fysisk lite omfattende til å skulle holde ut like lenge som de. Jeg kommer til å få kommentarer på kropp, uniformen er jo nesten naken.
Lørdag 12. februar
Siste runde. Jeg sitter. Det brenner. Jeg brenner. Hodet koker. Hele meg koker. Jeg sitter. Jeg sitrer. Jeg sitter.
Videre: Hovedperson bestemmer seg for å melde seg på VM i Sauna. Underveis i treningen bestemmer han seg for å sitte til han dør.
https://snl.no/badstubad
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/russer-doede-under-sauna-vm-i-finland/a/10026052/
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/overlege-om-sauna-tragedien-som-aa-koke-seg-selv/a/10026070/
https://www.youtube.com/watch?v=8642tag4o8I
Varmen starter på toppen av hodet og brer seg nedover hele kroppen, nedover og utover. Mange formiddager og ettermiddager befinner jeg meg her, under den varme strålen. Jeg justerer varmen opp, lar den være der litt. Og så mer. Til slutt er vannet så glohett at huden er varmere enn etter noen alkoholenheter på byen.
Jeg elsker å sitte i badstue. Varmen som svøper deg inn i sitt gloheite teppe, og du kan kjenne hver muskel i kroppen slappe av. I starten kunne det bli vanskelig å puste etter bare et par minutter, men etterhvert har jeg utviklet en høy toleranse for denne særs behagelige fritidsaktiviteten. Jeg sitter der, noen kommer inn, vi sitter der, den personen går, jeg sitter. Jeg er kanskje tre ganger flinkere enn gjennomsnittet til å sitte i badstue, om jeg skal bruke egen erfaring som empiri. En stund vurderte jeg å kjøpe meg et badstutelt, hvor bare hodet stikker ut på toppen. Dette er riktignok en sånn nymotens infrarød badstu, og jeg vet ikke om det gir samme velbehag. Jeg skulle også gjerne hatt hodet inni teltet. Enda jeg har liten leilighet, ville jeg ha vurdert en badstu om jeg hadde hatt en liten bod å avse. Kanskje kjellerboden kan bygges om? Noe sier meg at det ville blitt travelt i den kjellerboden, om blokka med 185 leiligheter hadde fått nyss om hva som befant seg der nede i boden til 523. Foreløpig får det holde med medlemskap på treningssenter, hvor 90% av tiden blir tilbragt i badstuen.
Da jeg oppdaget verdensmesterskapet første gang ble jeg overlykkelig. Ikke bare kunne jeg få gjøre det jeg finner aller mest behagelig og avslappende, jeg trengte ikke lengre presentere meg som en latsabb som bare sitter på rumpa hele dagen. Nå hadde jeg et mål å jobbe mot.
Søndag 4. november
Den første økten tok jeg på treningssenteret. Jeg hoppet over treningsdelen og gikk rett i badstua. Der var det bare 60 grader da jeg kom inn, og noe måtte gjøres. Jeg kastet kontinuerlig på vann til fuktigheten begynte å stige. Jeg er lukket inne i en kokong av svartor, og det er bare meg sammen med ovnen som knitrer rytmisk. Når jeg til slutt stiger ut vil det være som en nyklekket baby, med entusiasme og pågangsmot. Og et ferskt syn på tilværelsen.
Noe som fascinerer meg er at badstubad har blitt utviklet av forskjellige folkeslag uavhengig av hverandre. Hamam i Tyrkia, termescal kalte mayaene det, banja var den russiske versjonen og sweat lodge i USA. Alle fant de ut at dette var den
Ville det ikke vært deilig å aldri behøve å klekke enda en gang? Å aldri bli ditcha fra en jobb som bestod i å rydde kaffekopper etter 22-åringer, mens den muslimske konvertitten som har deg på opplæring passer på å gi deg hele konverteringshistorien i samme slengen. Samtidig ser du at den eneste grunnen til at hun har konvertert er for å kunne flørte og blunke med de lange øyevippene under det fargerike sjalet til alle arbeidskarene som kommer inn i lobbyen i løpet av en dag. En "Ooh, nå ble jeg sjenert, gjemme meg bak sjalet med et flørtende blikk"- situasjon oppstår for femte gang den dagen og det er bare nok nå. Allikevel skal du ikke få ta det valget selv. De ville kun ha BI-studenter skulle det vise seg.
Har du noengang vært inne i en hamam? At noe kan være så sensuelt og samtidig avvepnenede. Å tre inn i det dampende flislandskapet tror jeg er det nærmeste noe menneske noen gang vil komme å tre inn i paradis. Her er alt annerledes, vakkert, alle som trer inn blir omsvøpet av varme, hamamen diskriminerer ikke. "La de små barna komme til meg, de fattige.."
Nå jeg trer ut i det kalde landskapet begynner hodet å koke igjen. Jeg forstår ikke hvorfor. Alt her ute er kaldt, fjernt, mistroisk. Jeg prøver å kjøle ned topplokket med iskulp, uten suksess. Noen ganger koker det så mye at jeg ønsker det kunne forsvinne, kuttes av som en plagsom ilke.
Etterhvert som jeg kom opp i tenårene begynte kroppen å utvikle seg til noe jeg ikke klarer å like. Jeg har prøvd lenge og hardt, men jeg klarer ikke. Et sted under der er huden fortsatt myk som et barns, men så har alle disse fortrollende tingene vokst til oppå overflaten og sperret tilgangen til det myke under. Hår i forskjellig lengde og tykkelse, men spesielt myke er de ikke. Relativt sett er de lange og strie. De røde prikkene og kviseaktige greiene som er spredt ujevnt over huden. De hudfargede nuppene. Årene som kveiler seg under huden, og hvor de noen steder kommer til syne på overflaten. Den harde huden under føttene som er så blottet for følsomhet at jeg kan klippe av store deler av den med saks uten å merke noe. De snåle tåneglene som har så ujevne størrelser at på et par av tærne vet jeg aldri helt om jeg har klipt av hele neglen eller ikke. Den røffe og fettete ansiktshuden som aldri stopper å overraske med et heidundrande kviseutbrudd med ujevne mellomrom. De altfor store porene, noen er så store at de har gått i hverandre og dannet en eneste stor pore. De små arrene kan jeg leve med, de er hvite og perfekte. Under armene har de strittende, korte hårene noen steder vokst inn i huden etter å ha blitt forsøkt barbert vekk hver annen dag i snart tyve år. I flankene kveiler det seg hvite strekkmerker som ikke er resultat av noen barnefødsel, men derimot av eierens sprang opp i rekken til de voksne menneskene.
Å være kvinne i en så mannsdominert sport er tøft. Jeg kommer til å få tyn for at jeg er for fysisk lite omfattende til å skulle holde ut like lenge som de. Jeg kommer til å få kommentarer på kropp, uniformen er jo nesten naken.
Lørdag 12. februar
Siste runde. Jeg sitter. Det brenner. Jeg brenner. Hodet koker. Hele meg koker. Jeg sitter. Jeg sitrer. Jeg sitter.
Videre: Hovedperson bestemmer seg for å melde seg på VM i Sauna. Underveis i treningen bestemmer han seg for å sitte til han dør.
https://snl.no/badstubad
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/russer-doede-under-sauna-vm-i-finland/a/10026052/
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/overlege-om-sauna-tragedien-som-aa-koke-seg-selv/a/10026070/
https://www.youtube.com/watch?v=8642tag4o8I
torsdag 17. september 2015
Her på hospitalet
Vasser i tomme hundematbokser, bomull og dorullbiter. Bobleplast og annen emballasje flyter utover bord og andre overflater. Ingen tvil om at jeg befinner meg på hospitalet, og om jeg noen gang skal komme meg bort herfra gjenstår å se. Tyskertegningene i kjelleren, den gale svensken i tredje, panoramaleiligheten i sjette. Blomstene som engang var friske har stått i den fancy designervasen sin i seks uker nå. De er døde. Det samme er gutten i Nattens sønner, han ble født her på hospitalet.
To gutter fra Tåsen slumma den på Bjølsen. Fem minutters gange unna villastrøket finner du ghettoen på Bjølsen med husokkupanter og hybelhus. Vi snakker det herrens år 2001. I 2015 er denne lille byflekken som kalles Bjølsen gentrifisert i hue og ræva. Allikevel er det ikke bare bare å trenge inn i selve strukturen som er Bjølsen hospital, og enda hospitalet har blitt shina opp på utsiden er det som om hele bygget gjennomgår sin egen, stille protest mot denne prosessen. Ta for eksempel naboen under, som kommer og dundrer på døra hver gang jeg støvsuger. Han går alltid i slåbrok, uansett tid på døgnet, bortsett fra de gangene han har kledd på seg shorts og t-skjorte for å gå på Meny rundt kvartalet.
Studenter, sosialklienter, psykiatriske pasienter.
Da hybelhuset på Bjølsen skulle utvides var løsningen å bare lime på en ny del på hver side av den gamle fasaden. Stilig og moderne. Alle leiligheter fikk nå bad og de fleste ble oppgradert fra 14 til 36 kvadratmeter. Dette syntes visst ikke hospitalet noe særlig om, og nå kneler det under sin egen vekt. På hver side av bygget er den gamle delen i ferd med å avstøte seg den nye. I kjelleren står "legene" mens de desperat forsøker å gi medisiner som skal forhindre den gamle delen å frastøte seg den nye. Søyler og andre forsterkningsmekanismer bygges i høyt tempo. Resultatet? Jeg ser opp i taket i leiligheten, der hvor det har dannet seg en sprekk i muren rundt hele åpningen til den nye delen. Bye bye, tilbygg. Får håpe jeg står inne på kjøkkenet og lager mat (noe som er lite sannsynlig) den dagen gamledelen bestemmer seg for å gi det siste dødsstøtet til påbygget. Jeg forestiller meg en lyd som den du hører i Titanic i det øyeblikket det enorme skipet ikke lengre klarer å holde seg helt. Tilbake vil det stå en mildt sagt åpen løsning (med balkong). Lurer på om megleren i sjette sitter ute på den 15 kvm store terassen sin, oppi boblestampen, når det skjer. Da får han oppleve "Magasuget" på ekte.
Forhåpentligvis vil hospitalet klare å holde seg samlet, og beholde sin status som det skjeve tårnet på Bjølsen i uoverskuelig framtid.
Blokka her er mangefasettert, og spørsmålet er om vi alle bor på hospitalet fordi vi er gale, eller om det å bo på hospitalet gjør oss gale? Finger´n og resten av klovnene spilte inn et helt album pluss et par EP-er i andre etasjen her, og mens de holdt på kom en heisekran durende forbi vinduet. Ambulansefolkene i krana var på vei for å plukke opp naboen, han lå kald i leiligheten ved siden av.
I leiligheten under meg har "studenten" hengt opp svarte søplesekker som gardiner. Jeg kjører bare vinduer. Leiligheten ligger usjenert til, eller hva? Jeg klarer ikke se noen naboer i alle fall, så da regner jeg med at ingen ser meg. Det er uansett stor takhøyde her på hospitalet, og i gata ellers.
To gutter fra Tåsen slumma den på Bjølsen. Fem minutters gange unna villastrøket finner du ghettoen på Bjølsen med husokkupanter og hybelhus. Vi snakker det herrens år 2001. I 2015 er denne lille byflekken som kalles Bjølsen gentrifisert i hue og ræva. Allikevel er det ikke bare bare å trenge inn i selve strukturen som er Bjølsen hospital, og enda hospitalet har blitt shina opp på utsiden er det som om hele bygget gjennomgår sin egen, stille protest mot denne prosessen. Ta for eksempel naboen under, som kommer og dundrer på døra hver gang jeg støvsuger. Han går alltid i slåbrok, uansett tid på døgnet, bortsett fra de gangene han har kledd på seg shorts og t-skjorte for å gå på Meny rundt kvartalet.
Studenter, sosialklienter, psykiatriske pasienter.
Da hybelhuset på Bjølsen skulle utvides var løsningen å bare lime på en ny del på hver side av den gamle fasaden. Stilig og moderne. Alle leiligheter fikk nå bad og de fleste ble oppgradert fra 14 til 36 kvadratmeter. Dette syntes visst ikke hospitalet noe særlig om, og nå kneler det under sin egen vekt. På hver side av bygget er den gamle delen i ferd med å avstøte seg den nye. I kjelleren står "legene" mens de desperat forsøker å gi medisiner som skal forhindre den gamle delen å frastøte seg den nye. Søyler og andre forsterkningsmekanismer bygges i høyt tempo. Resultatet? Jeg ser opp i taket i leiligheten, der hvor det har dannet seg en sprekk i muren rundt hele åpningen til den nye delen. Bye bye, tilbygg. Får håpe jeg står inne på kjøkkenet og lager mat (noe som er lite sannsynlig) den dagen gamledelen bestemmer seg for å gi det siste dødsstøtet til påbygget. Jeg forestiller meg en lyd som den du hører i Titanic i det øyeblikket det enorme skipet ikke lengre klarer å holde seg helt. Tilbake vil det stå en mildt sagt åpen løsning (med balkong). Lurer på om megleren i sjette sitter ute på den 15 kvm store terassen sin, oppi boblestampen, når det skjer. Da får han oppleve "Magasuget" på ekte.
Forhåpentligvis vil hospitalet klare å holde seg samlet, og beholde sin status som det skjeve tårnet på Bjølsen i uoverskuelig framtid.
Blokka her er mangefasettert, og spørsmålet er om vi alle bor på hospitalet fordi vi er gale, eller om det å bo på hospitalet gjør oss gale? Finger´n og resten av klovnene spilte inn et helt album pluss et par EP-er i andre etasjen her, og mens de holdt på kom en heisekran durende forbi vinduet. Ambulansefolkene i krana var på vei for å plukke opp naboen, han lå kald i leiligheten ved siden av.
I leiligheten under meg har "studenten" hengt opp svarte søplesekker som gardiner. Jeg kjører bare vinduer. Leiligheten ligger usjenert til, eller hva? Jeg klarer ikke se noen naboer i alle fall, så da regner jeg med at ingen ser meg. Det er uansett stor takhøyde her på hospitalet, og i gata ellers.
onsdag 16. september 2015
Sexretary
I går var jeg på intervju til en sekretærjobb i en bedrift som bedriver bygging av kollektivtransportskinnesystem type tog. Hadde ikke søkt på denne jobben selv, men hadde så hjerteligst blitt hjulpet til en slik toppstilling av bemanningsbyrå type sveitsisk.
Jeg gikk ikke"videre", hva nå det skal bety. Er det atskillige intervjurunder for å få lov å hente kaffen til transportdirektøren? Eller skjønte hun bare med det samme at jeg var et håpløst tilfelle? Her er mine to teorier om hvorfor jeg ikke "gikk videre":
1. Jeg er altfor høyt begavet og intelligent til en slik drittjobb, og innkaller skjønte dette raskt. Her er en som VIL steder og som neimen ikke kommer til å holde seg på sin plass. Hun skjønte fort at jeg ikke var noen sekretær, men en leder.
2. Jeg duger ikke engang til en jobb som består i å hente kaffen til en av de høye herrer. CV-en min ser ut som et 5000-biters puslespill, og jeg har aldri tatt noe seriøst i hele mitt liv. Mitt tamme forsøk på entusiasme var enkelt å gjennomskue, hun skjønte fort at her er det ei som har store tanker om seg selv, men som ikke er villig til å jobbe for å leve de ut.
Jeg velger å tro på teori nummer en, enda nummer to mest sannsynlig er den riktige. CV-en min er et lappeteppe uten en eneste seriøs fast stilling etter fylte 25, og jeg har vært Adecco-vikar i snart åtte år. Hva i helvete er det jeg driver med? Og hva i helvete er det DE driver med, jeg er jo nødt til å faktisk få tilbud om en dugelig jobb før jeg kan putte den erfaringen på CV-en.
Min største bekymring akkurat nå (av mange) er at jeg skal ende opp i samme fella som for to år siden: Jeg blir overøst om tilbud til diverse lengre vikariater av tvilsom type. Jeg vil i desperasjon si ja til et av de, og bli sittende å skanne dokumenter 7 1/2 time hver dag i ett år, før jeg bryter sammen, og sakte men sikkert forlater arbeidsplassen uten egentlig å si ifra. Jeg får nok et hull i CV-en, og har ikke hatt en ordentlig fast jobb før fylte 35.
Derfor tror jeg den beste løsningen akkurat nå er å fortsette som ringevikar, og jobbe med butikken. Samtidig må jeg prøve å være aktiv jobbsøker OG studere litt (hjælp). Også må jeg kanskje være ærligere på intervju. Men kan jeg si at jeg har slitt psykisk i mange år, og at dette har ødelagt mye for meg? Eller vil dette skremme en hver arbeidsgiver fra å ansette meg? Hadde det vært jeg som skulle bestemme hadde jeg gått for at ærlighet varer lengst. Det å skulle sitte å late som alt var så flott og fint, og at det ikke finnes grenser for hva jeg har jobbet med, føltes falskt og ubehagelig.
Jeg gikk ikke"videre", hva nå det skal bety. Er det atskillige intervjurunder for å få lov å hente kaffen til transportdirektøren? Eller skjønte hun bare med det samme at jeg var et håpløst tilfelle? Her er mine to teorier om hvorfor jeg ikke "gikk videre":
1. Jeg er altfor høyt begavet og intelligent til en slik drittjobb, og innkaller skjønte dette raskt. Her er en som VIL steder og som neimen ikke kommer til å holde seg på sin plass. Hun skjønte fort at jeg ikke var noen sekretær, men en leder.
2. Jeg duger ikke engang til en jobb som består i å hente kaffen til en av de høye herrer. CV-en min ser ut som et 5000-biters puslespill, og jeg har aldri tatt noe seriøst i hele mitt liv. Mitt tamme forsøk på entusiasme var enkelt å gjennomskue, hun skjønte fort at her er det ei som har store tanker om seg selv, men som ikke er villig til å jobbe for å leve de ut.
Jeg velger å tro på teori nummer en, enda nummer to mest sannsynlig er den riktige. CV-en min er et lappeteppe uten en eneste seriøs fast stilling etter fylte 25, og jeg har vært Adecco-vikar i snart åtte år. Hva i helvete er det jeg driver med? Og hva i helvete er det DE driver med, jeg er jo nødt til å faktisk få tilbud om en dugelig jobb før jeg kan putte den erfaringen på CV-en.
Min største bekymring akkurat nå (av mange) er at jeg skal ende opp i samme fella som for to år siden: Jeg blir overøst om tilbud til diverse lengre vikariater av tvilsom type. Jeg vil i desperasjon si ja til et av de, og bli sittende å skanne dokumenter 7 1/2 time hver dag i ett år, før jeg bryter sammen, og sakte men sikkert forlater arbeidsplassen uten egentlig å si ifra. Jeg får nok et hull i CV-en, og har ikke hatt en ordentlig fast jobb før fylte 35.
Derfor tror jeg den beste løsningen akkurat nå er å fortsette som ringevikar, og jobbe med butikken. Samtidig må jeg prøve å være aktiv jobbsøker OG studere litt (hjælp). Også må jeg kanskje være ærligere på intervju. Men kan jeg si at jeg har slitt psykisk i mange år, og at dette har ødelagt mye for meg? Eller vil dette skremme en hver arbeidsgiver fra å ansette meg? Hadde det vært jeg som skulle bestemme hadde jeg gått for at ærlighet varer lengst. Det å skulle sitte å late som alt var så flott og fint, og at det ikke finnes grenser for hva jeg har jobbet med, føltes falskt og ubehagelig.
torsdag 10. september 2015
Flyktning
Flyktningkrisen setter ting i perspektiv. Heldigvis. Det føles faktisk ikke så håpløst når en får slike tragedier å sammenligne sitt eget liv med. Her sitter jeg i sofaen, med Mac-en på fanget og Freddie som ligger og snorker inntil, og det er, til tross for ensomheten og alt annet, mye bedre enn å vandre gatelangs gjennom to kontinenter. Ikke at jeg ville ha overlevd å være flyktning, og ville sikkert valgt en enklere vei ut før det hadde gått så langt.
onsdag 9. september 2015
Kvardagshelvette
Kvisene har bredt seg nedover halsen, i pannen og ut i kinnene. Jeg kan sikkert telle 50 om jeg starter. Øynene blir mindre og mer blodskutte dag for dag. Om kvelden svir og renner de (og nesen) fra klokka 18 og utover. Mens jeg var på kurs i går kveld rant tårene såpass at det må ha sett ut som om jeg gråt av den ikke spesielt rørende foreleseren. Jeg føler meg konstant utslitt og på alerten på samme tid, og får gjort mindre og mindre konstruktive ting for hver dag som går.
Dette er meg som prøver å leve et A4 liv, og jeg føler meg ganske jævlig. Jeg har ikke selv bestemt at jeg skal leve slik, så da får de som har det faen meg ta meg som jeg er. Men det skal holdes ut, og jeg kan jo håpe på at øynene og huden tilvenner seg, det er den nødt til for akkurat nå er det flaut å synes i dagslys. Usynlighetskappe, vennligst svøp meg inn.
Dette er meg som prøver å leve et A4 liv, og jeg føler meg ganske jævlig. Jeg har ikke selv bestemt at jeg skal leve slik, så da får de som har det faen meg ta meg som jeg er. Men det skal holdes ut, og jeg kan jo håpe på at øynene og huden tilvenner seg, det er den nødt til for akkurat nå er det flaut å synes i dagslys. Usynlighetskappe, vennligst svøp meg inn.
mandag 7. september 2015
Leselogg
Etter tips fra gårsdagens skrivekurs på Litteraturhuset, så er det nødvendig å opprette en leselogg. Jeg har gjort halvhjertede forsøk på dette tidligere, men nå er det altså alvor. I leseloggen så kan man også legge inn ting en har sett på film, teater, opera med mer.
søndag 6. september 2015
Ekspresjonisme
Fra kunsthistorie.com:
'At et kunstverk er ekspresjonistisk betyr gjerne at verket uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og forvridd fremstilling av den ytre verden'.
'At et kunstverk er ekspresjonistisk betyr gjerne at verket uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og forvridd fremstilling av den ytre verden'.
torsdag 3. september 2015
Opprør
Et evig, slitende behov for å gjøre opprør. Kanskje jeg ikke hadde noe ungdomsopprør, eller så har det aldri gått over. Det er vel det siste som stemmer. Jeg liker å gjøre ting som ikke er lov, eller rettere sagt ikke gjøre de. Ikke sove til riktig tid, ikke vaske, ikke spise riktig, ikke pusse tennene. Det er jo ikke slik at jeg ikke vet hvordan det egentlig skal gjøres, i følge livet, men jeg vil liksom ikke. Det er bedre å skille seg ut, om enn negativt. Enda det er vel strengt tatt ikke det, fordi jeg hadde aldri turt å ta noen med inn her slik det har sett ut her en stund nå. En morgen for ikke lenge siden kom en hel delegasjon med gamle menn traskende inn for å sjekke ut sprekkene i veggen, det var så pinlig at jeg måtte gjemme meg på badet. Det er kanskje ikke så skittent, men ekstremt kaotisk. Hauger med pappesker med kleshauger på, hyller midt på gulvet. Liker jeg det slik, og i så fall, hvorfor?
lørdag 15. august 2015
White Foxes
Poses, poses
That's all you are to me
Roses, roses
That's all you're offering me
And now I wish to God that
The earth would turn cold
And my heart would forget it's made of glass
And all the pretty tulips would disappear
And never disturb me again
You gave me my very first gun
I'll go out and hunt the hidden dome
With white foxes, with white foxes
Freeze
Hunger, hunger is the purest sin
It is empty church in a crowded bin
I've wept and I've stumbled
I fought and I craved
For the gravy of your soul
But all I want to do now is walk along
Down barren trees in fields of snow
You gave me my very first gun
I'll go out and hunt the hidden dome
With white foxes, with white foxes
Freeze, freeze
My eye is my sanctuary
[x4]
That's all you are to me
Roses, roses
That's all you're offering me
And now I wish to God that
The earth would turn cold
And my heart would forget it's made of glass
And all the pretty tulips would disappear
And never disturb me again
You gave me my very first gun
I'll go out and hunt the hidden dome
With white foxes, with white foxes
Freeze
Hunger, hunger is the purest sin
It is empty church in a crowded bin
I've wept and I've stumbled
I fought and I craved
For the gravy of your soul
But all I want to do now is walk along
Down barren trees in fields of snow
You gave me my very first gun
I'll go out and hunt the hidden dome
With white foxes, with white foxes
Freeze, freeze
My eye is my sanctuary
[x4]
Alt og intet
I kveld så jeg en bekjent gifte seg, en jeg har kjent siden hennes fødsel. Jeg så riktignok ikke selve vielsen, men var med på middagen og resten av kvelden. Det var en dag fylt av kontraster og for meg uforståelig kommunikasjon. Mangel på forståelse, forsikring, faens arbeidsgiveravgift. Samtidig begynte jeg nesten å gråte da jeg så bruden i kjolen sin. Jeg tror det er første gang jeg har opplevd så sterke følelser i forbindelse med et bryllup. Hvorfor nå? Fordi jeg ikke er medisinert mer? Fordi hun var så strålende? Fordi jeg har kjent henne et helt liv, og ikke kan forstå at alt bare forsvinner? Fordi det er det vi er, forbigående. Snart er vi borte. Og det eneste som har vært er dette. Og snart vet ingen om det. Flytende i natten. En gang var du bitteliten, med store krøller. Nå er du Grown Up, med brudekjole. Snart er du borte.
fredag 14. august 2015
Stories to Tell (Skrive!)
Alle har vi historier å fortelle. Noen bedre enn andre. Historier altså, ikke mennesker. I New York er dette en "ny" greie, dette med å fortelle historier. The Moth er en frivillig gruppe med tilhold i NYC, dedikert til kunsten og arbeidet med å fortelle den gode historien. Du kan se de live, høre de på podcast, eller legge inn din egen historie.
Jeg har mange historier å fortelle om New York. Kanskje dukker noen av de opp her.
http://themoth.org/
Jeg har mange historier å fortelle om New York. Kanskje dukker noen av de opp her.
http://themoth.org/
mandag 10. august 2015
The Giving Trees
THE
GIVING TREE
I
found the first ten dollar bill in the parking lot. Walking the dog
every day, it wasn't the first time I'd found a bill strewn around. I
only found the discovery odd after founding a second one. Then a twenty dollar bill.
Soon I was rummaging around the lot finding dollar bills in all
sizes, and they kept growing bigger in value. At last I found the first
hundred. Then more. There were only a few cars in the lot, and no other people. Any way, we were all on the same trip, staying in cabins
in the mountains for easter. We all knew each other,
though not necessarily well.
I
had tried to pick up as much as I could when my father joined me.
Some of the bills were in bits, but I'd already stopped picking up
the tens that were torn, that wasn't necessary any more. We were
concentrating on the bigger bills. I was nearing our apartment, and
realized the bills must come from there. Warily, I went inside.
All our and our neighbors doors very more or less open all the time
here in the middle of this touristy mountain heaven. I soon realized that
one of the small house plants there were so many of were the source
of all the bills. I started a bit frantically searching through
more of them. There were curiously many plants, considering these
were generic rental apartments. I soon discovered which of the
plants were the source of all this money. Having no clue about plants
I could only recognize them by their looks, and not by name. They
were small, in pots, kind of like small christmas trees. There were a
few who stood out, being in different shaped pots and clearly of
another kind. I couldn't see the bills growing on the trees, but I had
to look away and when looking back again new bills had materialized
like magic.
Later,
when more people and families were in on our discovery, the hunt had
taken on a kind of frantic desperation to it. At the same time as we
were overjoyed, we were all clearly dreading the same thing; that
the plants would stop producing bills, and we would be left there
with our big stack, though looking smaller every moment, of 100, 50,
20 and 10 dollar bills. Me, along with a few others tried to make it
very clear the money were not to be used for anything yet. It might
seem like we already had a lot, but knowing how money works I knew
they would be gone in a blink of an eye if we first started using
them. At this time, there were not much sense to the chaos, and bills
were strewn around. I myself, along with a few of the other adults
were holding strict control of plants at this time, while we had
search parties looking through the other houses for more. So far there was
a sense of cooperation, although the people in on it were in a way
separated into two camps, one of quiet desperation for the plants not
to stop producing, the other deliriously happy over all this money
coming out of nowhere.
The
second fraction found it a great idea to take all our dogs, including
children, to the spa. Not the dog spa, the people spa, where they ran
up an enormous bill mostly because of the cleaning that had to be
done afterwards.
Later
in the evening, after I'd done a round of checking on plants and
plant-watching people, I decided to pop into the shared living room
of one of the other families. To my horror, I found a whole two story
wall decked from top to bottom in state of the art stereo equipment.
In front of it I found two of the teens that were with us on the trip propped up in their chairs wearing giant 1000-dollar
headphones.
Obviously,
this could not end well. The lurking feeling I'd had since I first
discovered that me finding a couple of 10 dollar bills on the ground
was not a one time coincidence, now came into full bloom. The money
would soon be spent faster than the plants could grow new bills. How
could so many in our group overlook this problem? It was not as if I
could grab the plants and keep them all to myself.
Not
that I would have if I'd had the opportunity. It was just that the
money was growing so fast and in so many places that I didn't have any
way to hide it when people started coming back from the slopes. As we
were also living a bit on top of each other, adults, children and
dogs walking in and out of each others apartments all the time, there
was nowhere to hide.
Foring
I dag klarte jeg ikke å holde meg lengre når det ble litt utpå ettermiddagen. Jeg fantaserte om is i lange baner og andre ting, men endte til slutt opp på at jeg kunne kjøpe meg en liten cheeseburgermeny, så kunne jeg spise det og ikke mer i dag. Liten, ja. Da jeg gikk fra Nydalen Pizza og Kebab er jeg sikker på at jeg bærte på nærmere 700 gram med mat. Burgeren i seg selv viste seg å være liten, men isoporformen var så fylt til randen av salat (ok), hamburgerbrød, dressing og pommes frittes at jeg tror det må ha vært nok kalorier der til å fylle hele dagsbehovet for meg.
Så da endte det opp med at jeg spiste nesten alt, kastet det meste opp igjen og foret det til hunden min.
Så da endte det opp med at jeg spiste nesten alt, kastet det meste opp igjen og foret det til hunden min.
søndag 9. august 2015
Diett
"Mamma, jeg har funnet den beste dietten", sier Amy. "Jeg spiser hva jeg vil, så bare kaster jeg det opp etterpå".
Det er sikkert ikke en veldig god ting, men jeg klarer ikke la vær å si meg enig med Amy. Særlig når det ikke skjer så ofte, som det ikke gjør lengre. Nå klarer jeg for det meste å holde meg på den smale sti, og når det går over styr så klarer jeg å kvitte meg med det uten større problemer etterpå. Dette har gått uhyggelig greit den siste tiden, til den grad at jeg føler kroppen ikke tar noen skade lengre. Gjør den det om det kun skjer maks 1-2 ganger i uka? Jeg er ikke lege og har ingen fasit, men for øyeblikket fungerer denne "dietten" godt for meg i alle fall.
Det er kanskje ikke akkurat noe sunnhetstegn heller at jeg ser på kroppen til Amy og tenker: "Wow, hun ble jo skikkelig tynn. Det vil jeg også bli".
Det er sikkert ikke en veldig god ting, men jeg klarer ikke la vær å si meg enig med Amy. Særlig når det ikke skjer så ofte, som det ikke gjør lengre. Nå klarer jeg for det meste å holde meg på den smale sti, og når det går over styr så klarer jeg å kvitte meg med det uten større problemer etterpå. Dette har gått uhyggelig greit den siste tiden, til den grad at jeg føler kroppen ikke tar noen skade lengre. Gjør den det om det kun skjer maks 1-2 ganger i uka? Jeg er ikke lege og har ingen fasit, men for øyeblikket fungerer denne "dietten" godt for meg i alle fall.
Det er kanskje ikke akkurat noe sunnhetstegn heller at jeg ser på kroppen til Amy og tenker: "Wow, hun ble jo skikkelig tynn. Det vil jeg også bli".
Uten
Jeg ser på Amy og kjenner meg igjen. Jeg ser på MJ og kjenner meg igjen. Det eneste problemet er at jeg ikke har talentet, og ikke dopet. Det siste er vel en god ting, men det som da blir igjen av meg er en talentløs, emosjonelt forstyrret narkoman uten dop.
Susanne Sundfør uten synth.
Ira Glass uten mumlingen.
Hatting rundstykker uten sesamfrø.
Annie uten morgendagen.
Susanne Sundfør uten synth.
Ira Glass uten mumlingen.
Hatting rundstykker uten sesamfrø.
Annie uten morgendagen.
mandag 3. august 2015
Tidsfyll
Om jeg lever et A4-liv, vil alt jeg foretar meg være tidsfyll, i påvente av en uunngåelig død. Dra på en meningsløs jobb, sitte der noen timer. Tvinge seg på et trist, grått treningssenter, rulle avgårde der en times tid. Kanskje ta en dansetime, som ikke ender i noe, for jeg er da vitterligen for gammel til (og har ikke kroppen til) å bli noen danser.
Samtidig får jeg ikke til å leve noen annen type liv, hverken A3 eller A5. Planen er derfor å gå tilbake til A4 nå, men hvordan skal jeg klare å gjøre andre ting enn tidsfyll? Dette har vært et stort problem tidligere, all energi har gått med til å dra seg på ting jeg misliker. Tiden som blir igjen går med til å sove i store mengder for å få ny energi til å gjøre ting jeg ikke er interessert i å gjøre. Jeg lurer på hvordan en får balanse, og om det i det hele tatt er mulig for en deprimert. Siden jeg har vært deprimert i snart 15 år nå, så er ikke alternativet "komme ut av depresjonen" sånn veldig reelt, jeg må få det til i den tilstanden jeg er i til enhver tid, noe som selvsagt også varierer mye. Skulle ønske jeg kunne finne noen svar snart, og ikke bare nye problemer.
Samtidig får jeg ikke til å leve noen annen type liv, hverken A3 eller A5. Planen er derfor å gå tilbake til A4 nå, men hvordan skal jeg klare å gjøre andre ting enn tidsfyll? Dette har vært et stort problem tidligere, all energi har gått med til å dra seg på ting jeg misliker. Tiden som blir igjen går med til å sove i store mengder for å få ny energi til å gjøre ting jeg ikke er interessert i å gjøre. Jeg lurer på hvordan en får balanse, og om det i det hele tatt er mulig for en deprimert. Siden jeg har vært deprimert i snart 15 år nå, så er ikke alternativet "komme ut av depresjonen" sånn veldig reelt, jeg må få det til i den tilstanden jeg er i til enhver tid, noe som selvsagt også varierer mye. Skulle ønske jeg kunne finne noen svar snart, og ikke bare nye problemer.
fredag 31. juli 2015
Selvaksept
Vil jeg klare å gå ned i vekt før jeg har akseptert meg selv?
Jeg har sakte men sikkert innsett at et av de største hindrene for min del som hindrer meg fra å gå ned i vekt er mangelen på selvaksept. Jeg har på et vis hele tiden strittet i mot vekttap (samtidig som jeg har villet det så ekstremt), for om jeg skulle gå ned i vekt og få masse ros for dette, er det som å si at meg de siste 12 + årene ikke har vært verdt noe.
Plutselig er jeg verdt noe, liksom, for nå er jeg tynn sånn som du skal være. Før var jeg ikke riktig. Problemet er da om jeg egentlig lever med meg selv, eller bare med en versjon av meg selv. Som en bekjent med lite gangsyn skrev i bloggen sin; "Hvorfor skal jeg ikke gå ned de fem kiloene, alle vil vel være den beste versjonen av seg selv?". Hvorfor er det så selvsagt at den beste versjonen av en person er den tynneste versjonen? Hva slags menneskesyn skaper slike uttalelser? For å klargjøre var hun superfit og spikertynn fra før av, men hadde "spist noen muffins for mye" og visstnok fått mage.
Jeg har sakte men sikkert innsett at et av de største hindrene for min del som hindrer meg fra å gå ned i vekt er mangelen på selvaksept. Jeg har på et vis hele tiden strittet i mot vekttap (samtidig som jeg har villet det så ekstremt), for om jeg skulle gå ned i vekt og få masse ros for dette, er det som å si at meg de siste 12 + årene ikke har vært verdt noe.
Plutselig er jeg verdt noe, liksom, for nå er jeg tynn sånn som du skal være. Før var jeg ikke riktig. Problemet er da om jeg egentlig lever med meg selv, eller bare med en versjon av meg selv. Som en bekjent med lite gangsyn skrev i bloggen sin; "Hvorfor skal jeg ikke gå ned de fem kiloene, alle vil vel være den beste versjonen av seg selv?". Hvorfor er det så selvsagt at den beste versjonen av en person er den tynneste versjonen? Hva slags menneskesyn skaper slike uttalelser? For å klargjøre var hun superfit og spikertynn fra før av, men hadde "spist noen muffins for mye" og visstnok fått mage.
onsdag 29. juli 2015
Surrealisme
Fra kunsthistorie.com:
'Kunstretningen i billedkunsten og litteraturen ble inspirert av det ubevisste slik som det blir betraktet av psykoanalysen. Den oppsto i begynnelsen av det 20. århundre. Retningen forsøkte å fremstille det ubevisste og benyttet stilmidlene forvrengning av virkeligheten og fremmedgjørelse.'
Når du daglig spør deg selv hva som er vitsen med å leve treffer surrealistisk kunst spesielt godt i hjerterota. Mine personlige favoritter er billedkunstneren Magritte og tv-serien Seinfeld. Ganske forskjellige medier, ganske likt budskap.
Lenge hadde jeg en poster av The Empire of Lights (L'Empire des lumières) hengende i leiligheten. Både tittelen og maleriets dystre utseende talte til meg. Kanskje det talte så til meg fordi det billedgjør den deprimerte. Den nederste delen av bildet som symbol på det dystre sinnet som er så mørkt så mørkt, uansett hvor mye solen skinner utenfor.
Tittelen fyller meg med tanker om Europa, Berlin, Paris, og tider tilbragt der. Det nydelige, hvitkalkede huset i maleriet er så innbydende og sofistikert i sin kontinentale stil, samtidig som det uttrykker en uhygge og et ubehag der det står så vidt opplyst og speiler seg i dammen. Det får meg også til å tenke på uhyggelige filmer jeg har sett, som Funny Games, og bildet har visstnok også inspirert folkene bak Exorsisten.
'Kunstretningen i billedkunsten og litteraturen ble inspirert av det ubevisste slik som det blir betraktet av psykoanalysen. Den oppsto i begynnelsen av det 20. århundre. Retningen forsøkte å fremstille det ubevisste og benyttet stilmidlene forvrengning av virkeligheten og fremmedgjørelse.'
Når du daglig spør deg selv hva som er vitsen med å leve treffer surrealistisk kunst spesielt godt i hjerterota. Mine personlige favoritter er billedkunstneren Magritte og tv-serien Seinfeld. Ganske forskjellige medier, ganske likt budskap.
Lenge hadde jeg en poster av The Empire of Lights (L'Empire des lumières) hengende i leiligheten. Både tittelen og maleriets dystre utseende talte til meg. Kanskje det talte så til meg fordi det billedgjør den deprimerte. Den nederste delen av bildet som symbol på det dystre sinnet som er så mørkt så mørkt, uansett hvor mye solen skinner utenfor.
Tittelen fyller meg med tanker om Europa, Berlin, Paris, og tider tilbragt der. Det nydelige, hvitkalkede huset i maleriet er så innbydende og sofistikert i sin kontinentale stil, samtidig som det uttrykker en uhygge og et ubehag der det står så vidt opplyst og speiler seg i dammen. Det får meg også til å tenke på uhyggelige filmer jeg har sett, som Funny Games, og bildet har visstnok også inspirert folkene bak Exorsisten.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)