Tristesse no more?

I går klarte jeg ikke å dy meg, men hørte først på en låt jeg hadde hatt lyst til å høre på lenge, jeg måtte bare. Det var sent på natta. Det gikk bra, jeg ble ikke lei meg. Jeg måtte høre på en til, og slik fortsatte det til jeg hadde hørt i gjennom store deler av albumet. Det albumet som var ett av de første jeg kjøpte meg, for pengene jeg hadde fått til 12-årsdagen, som stor framme til pynt (det var et dobbeltalbum, så det fungerte fint), som jeg hørte igjen og igjen, på cd-spilleren, i de trådløse hodetelefonene jeg sniklånte nedenfra stua sent på kvelden, som jeg gjennomleste bookleten til igjen og igjen. Det var rart å se coveret lyse mot meg fra Spotify på telefonen. Jeg hadde aldri sett det velkjente coverbildet i den drakten før. Egomanisk, storslått, og, takket være lyset på telefonen, opplyst på samme måte som i den tilhørende videoen.

Til slutt klarte jeg ikke dy meg mer, og måtte se et par videoer på Youtube. Deretter ble det artikler om videoprosessen, og bilder fra innspillingen av videoen som presenterte albumet i fra Budapest, som jeg akkurat hadde blitt mint på da vi kjørte forbi Hero´s square hvor videoen blant annet var spilt inn.

Jeg er fortsatt ganske overrasket over at jeg ikke ble lei meg, og hvor fantastisk mye av det var å se igjen. Jeg tenkte noe av det ville være pinlig, siden jeg synes visse aspekter ved artisteriet hans var det mot slutten, men det var mest fantastisk, og tente en ny glød i meg. Kanskje jeg gjør det igjen en dag jeg føler meg litt crazy, men i kveld går det i Adele. Hun er født i 1988.