Mødre, fedre, barn og livet

Hvorfor skal man velge å leve? Hva er grunnen til å fortsette, når du egentlig ikke har noe som holder deg gående? Og hvorfor forventer andre at du skal holde det gående for de når dere ikke har daglig kontakt?

I Natta Mamma har Jessie Cates bestemt seg for å gjøre det slutt, og den første og eneste hun forteller det til er moren. Moren tror selvsagt hun spøker, og ler det bort i starten. Etter hvert som alvoret går opp for henne, kommer selvsagt også spørsmålene, og den desperate bedingen om at Jessie må ombestemme seg. Det er allikevel forfriskende hvor lite fokus det er på at Jessie må fortsette å leve for Thelma (moren) sin skyld, enda det er noe. Den svært intense samtalen dreier seg i hovedsak om å få fram Jessie sitt syn på situasjonen, og jeg har stor forståelse og respekt for de valgene hun tar.

For hvorfor skal noen fortsette å leve når de ikke får noe ut av det? Livet er ikke noe du har valgt selv, men som Marsha Norman så godt poengterer gjennom Jessie, så har du ene og alene valget om du skal fortsette eller ikke. Og hvorfor noen skal oppleve å bli fordømt for at de har tatt dette valget kan jeg på ingen måte forstå. Andre mennesker, med mindre de er komplett avhengige av deg og på den måten kan stå i fare å miste livet selv om du skulle dø, har ingen rett til å bestemme om du skal fortsette å leve eller dø. Du har blitt kastet ut i det ufrivillig, du har prøvd, feilet, prøvd igjen og feilet igjen. Du finner ingen glede i hverdagen, jeg kjente meg spesielt godt igjen i det Thelma sier til Jessie om hverdagen hennes: " Du liker jo ingenting, ikke å være ute og ikke å være inne. Jeg har prøvd det og det.." Moren min har tidligere sagt noe lignende til meg, og det stemmer jo ganske godt med den opplevelsen jeg har av å leve. Det har gått snart 32 år, og jeg har fortsatt ikke funnet noe å brenne for, har ikke klart å knytte sterke, holdbare bånd til andre mennesker og drar meg i gjennom hver dag. Sinnet vokser for hver dag, og jeg klarer ikke komme meg over kneika som er dagligdagse gjøremål. Per i dag har jeg heller ingen sjans til å klare det med det første. Alt er tungt, og jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter.

“I'm just not having a very good time and I don't have any reason to think it'll get anything but worse. I'm tired. I'm hurt. I'm sad. I feel used.” -'Night, Mother

“No. You can't. And I can't do anything either, about my life, to change it, make it better, make me feel better about it. Like it better, make it work. But I can stop it. Shut it down, turn it off like the radio when there's nothing on I want to listen to. It's all I really have that belongs to me and I'm going to say what happens to it. And it's going to stop. And I'm going to stop it. So. Let's just have a good time.”

“Jessie: Mama, I know you used to ride the bus. Riding the bus, and it's hot and bumpy and crowded and too noisy, and more than anything else in the world, you wanna get off. And the only reason in the world you don't get off is it's still fifty blocks from where you're going. Well, I can get off right now if I want to. Because even if I ride fifty more years and get off then, it's still the same place when I step down to it. Whenever I feel like it, I can get off. Whenever I've had enough, it's my stop. I've had enough.”