Hverdagshelvette

Jeg stirrer tilbake i de tomme øynene, som kanskje prøver å forstå. Det er herlig å bli sendt ut på en arbeidsplass hvor arbeidet i hovedsak veksler mellom å servere og rydde bort kaffe til de "ordentlig" ansatte, og å stirre i veggen. Når du da i tillegg får en "kollega" som gir ettertrykkelig uttrykk for at du virkelig ikke er trengt, blir dagene fullkomne. Hurra, det er fint å leve. I stedet for å bruke tiden min på noe som helst som kan være fornuftig, er dette igjen hverdagen min. Hvor lenge skal dette egentlig fortsette? Og nei, jeg kan ikke jobbe som sekretær resten av livet, uansett hvor mye folk tydeligvis vil at jeg skal det.