Jeg kjenner de igjen fra ungdomsskolen. Som oftest alene, litt grå i både fremtoning og klesdrakt, annerledes på en negativ måte syntes nok vi medelevene deres. De holdt gjerne sammen uten å egentlig gjøre det, som om de ikke en gang selv klarte å akseptere at de eksisterte.
De er fremmede for meg, men allikevel så gjennkjennelige. Fremmedkrigere, men fra min egen bakgård.
De faller av lasset allerede tidlig på ungdomsskolen (de har kanskje allerede gjort det i barneskolen, men det er ikke like synlig da, og vi andre forstår ikke helt hva de driver med der inne på bakrommet mens de har spesialundervisning, kanskje noe spennende vi andre ikke får være med på?), en ADHD-diagnose ramler tidlig ned i skolesekken, og så faller de vekk. På videregående, noen allerede på ungdomsskolen. Mangel på mestringsfølelse, mangel på et fellesskap med betydning. Mangel, mange, store hull i sjelen ville noen litt mer åndelige enn meg selv kanskje betegne det som. De faller videre, ned i rus, ned i kriminalitet. Før de kanskje et stakket øyeblikk blir halt opp igjen av velmenende voksenpersoner, som klarer å peile de inn på rett kjør et lite øyeblikk. Eller i alle fall lenge nok til at de får øynene opp for andre ekstremer.
Og så finner de fellesskapet de har savnet. I "min tid" var det høyreekstremismen de ofte falt ned på, nå er det islamismen som ser ut til å være mest "in" blant de bortfalne. Det er de samme folka, annen ideologi. Intet nytt under solen. MEN den store, altomfattende forskjellen murrer i bakgrunnen: De har våpen. Artilleri. En dødelig ideologi som drepte uskyldige senest i går. Brenner i hjel, halshugger. De dreper hver dag, flere steder i verden. For globale nettverk har de også, de har bombeeksperter og it-nerder som jobber for de døgnet rundt. Og her ligger den fundamentale og dødelige forskjellen mellom "min" tids og nåtidens ekstremisme: De har mulighet til å sette alle de mest dødelige fantasiene sine ut i live, og gjør det nå i stor grad. Dette var noe nynazistene heldigvis ikke klarte i noen særlig skala, med noen fatale unntak.
Det vil nok alltid finnes dødelige ideologier i samfunnet, men om ekstremistene ikke hadde disse forvillede ungdommene å forsyne seg av, hadde kampen deres blitt langt vanskeligere å kjempe. Men arbeidet med å forhindre ungdommer fra å ta så fatale valg før de i det hele tatt har hatt sjans til å bli voksne starter ikke på Arlanda når de står der med passet i hånda, det starter på barneskolen, før de faller utenfor og blir en gråspurv fra din ungdoms skolegård.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar