Fra åtte til fire hver dag sitter jeg her. Arbeidsoppgavene består i hovedsak av å trykke på en knapp slik at de som skal på besøk kan slippe inn. Jeg trykker, de går inn. Jeg må prøve å unngå at døra ikke smeller inn i personen som står og venter på andre siden, da kan det fort bli irritasjon. Dette er viktig og står tydelig beskrevet på dårlig språk i resepsjonsboka. Det har nok kommet klager på de som ikke har klart å skjøte denne utfordrende oppgaven riktig, og har kommet i skade for å smelle den lille glassdøra rett i skrittet på en av de høye herrene der oppe i niende, som for øyeblikket hadde våget seg ned her i tredje for å hente en av sine gjester opp til seg. Spesielt smertefullt tviler jeg nå på at det er, men en sånn episode kan jo gå hardt ut over selvfølelsen. Selvfølelsen min er på topp. Jeg skjøter den tøffe jobben min med stolthet. Klikk, døren går opp. I tillegg er det viktig at jeg smiler (stivt, men jeg forsøker på mykt) til alle som går forbi. Det er noen hundre om dagen. Smilet blir stivere og stivere.
"Du skal stå så mye som mulig, det ser mest representabelt ut." "Hva er det du har på deg, det ser så simpelt ut." "Her sier vi ikke unnskyld, her sier vi beklager. Det er mest kundevennlig." "Om det kommer inn kunder og ser en som han stå bak kassen kommer de til å gå rett ut igjen. Dansker er mer konservative enn nordmenn og svensker. Forstod du hva han sa? Jeg forstod ingenting." "Det er ikke lov for ansatte å bruke samme inngang som gjestene. Det er ikke lov for ansatte å sette seg ned på stoler i restauranten, heller ikke når den er stengt". "What's wrong with you, shitheads? You can't even clean a glass!? Shitheads."
Livet mitt.
Endelig er det pause, hurra, nå er jeg sliten. Siden det ikke er noe sted å gå og sette seg, bortsett fra en enorm kantine fylt til randen av mange hundre mennesker, søker jeg vanligvis ut til Oslo S, et bygg som går over i Byporten. I dag var jeg lei av denne ruta, og tok i stedet turen over den lille gangbroen til Oslo City. Grå, tung betong som henger over skuldrene mine og alle andres på alle kanter. I krysset mellom treenigheten som er Oslo S, Oslo City og Waterland kan det se ut som betongen har trykket spesielt tungt på skuldrene til mange av de som til stadighet oppholder seg her. Dette er nok ikke et blivende sted, jeg må komme meg vekk.
Vel inne på Oslo City, hvor jeg bruker den lille halvtimen jeg har til rådighet på å delta i konsumentsamfunnet mer eller mindre frivillig, er det vanskelig å unngå det lille kunststykket det ville vært å bare vippe seg såvidt over kanten på rekkverket som går rundt den altoppslukende avgrunnen i midten av bygningen. Om jeg gjorde det, ville jeg falle de metrene det er ned, for så å ende opp med å dundre gjennom det kvistete taket på den nyopprettede Starbucksen i kjelleren. Fraværet av denne kaffekjeden var en av de få tingene som gjorde Oslo til ikke å være en drittby, så å gjøre sitt endelikt ved å kræsje gjennom taket til dette enestående symbolet på amerikansk superkapitalisme, med det resultat å stoppe forretningene i et par dager, ville i seg selv være en fin, symbolsk handling, og sånn sett kanskje være verdt det. Favoritt-scenario nummer en så langt, av de jeg har tenkt ut til nå. På sisteplass kommer den som involverer piller, hvor jeg blir funnet, halvspist av hunden etter to uker (det skulle da bare mangle, da har jeg i det minste kommet til nytte for noen).
Jeg husker da jeg var liten, og fikk være med Gudrun til Oslo for å gå på Oslo City. Vi tok glassheisen opp i fjerde etasje, det var noe av det kuleste jeg hadde opplevd. Storbyen, på tur med "fremmede", shopping og cafeliv. Heisen opp i fjerde. Kanskje er det på tide å ta heisen ned igjen, eller rettere sagt den litt raskere veien.
Jeg husker da jeg var liten, og fikk være med Gudrun til Oslo for å gå på Oslo City. Vi tok glassheisen opp i fjerde etasje, det var noe av det kuleste jeg hadde opplevd. Storbyen, på tur med "fremmede", shopping og cafeliv. Heisen opp i fjerde. Kanskje er det på tide å ta heisen ned igjen, eller rettere sagt den litt raskere veien.
Jeg klarer å motstå draget mot avgrunnen der nede denne ene halvtimen, og tenker heller på saken til i morgen.
Jeg må gå i hvit skjorte og sorte bukser og sorte sko. Det står ingenting om hva slags sko, hva slags bukse, så jeg tar det jeg har. Tenk om jeg hadde måtte bruke penger på å kjøpe meg nye klær til denne "jobben". Det har hendt før, at jeg må bruke det lille jeg tjener til nettopp dette formålet. I går kom det en fyr med rar uttale og ga meg beskjed om at jeg måtte ha på meg et skilt hvor det sto "vikar". Etter å ha fått skiltet, satte jeg det ved et uhell i den fine, hvite silkeblusen jeg har på meg. Jeg hadde det egentlig i jakken, men ved en feil klarte jeg å tre det gjennom skjorten også. To små, fine, men tydelige hull hadde oppstått i det fine, blanke men samtidig grove silkestoffet, midt foran på den høyre siden.
"Live the life you love" "Life is a story. Make yours the best seller". "Dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow". "Life is like a coin. You can spend it any way you wish, but you can only spend it once." "Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain". "LIFE is the greatest journey you will ever be on". "I have found that if you love life, life will love you back". "Life always offers you a second chance. It's called tomorrow." "When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile". "Life is the art of drawing without an erasor". Jeg trykker på knappen.
Oppkastutkast
Jeg sitter her fra åtte til fire hver dag. Arbeidsoppgavene består i hovedsak av å trykke på en knapp slik at de som skal på besøk kan slippe inn. Jeg trykker, de går inn. Jeg må prøve å unngå at døra ikke smeller inn i den som står å venter på andre siden, dette er viktig og står beskrevet tydelig på dårlig språk i resepsjonsboka. Det har nok kommet klager på de som ikke klarer å skjøte den tøffe jobben sin riktig, og har kommet i skade for å smelle den lille glassdøra rett i skrittet på en av de høye herrene der oppe i niende. Spesielt smertefullt tviler jeg nå på at det er, men det kan jo gå hardt ut over selvfølelsen. Selvfølelsen min er på topp. Jeg skjøter den tøffe jobben min med stolthet. Klikk, døren går opp. I tillegg er det viktig at jeg smiler (stivt, men forsøker på mykt) til alle som går forbi. Det er noen hundre om dagen. Smilet blir stivere og stivere.
"Du skal stå så mye som mulig, det ser mest representabelt ut." "Hva er det du har på deg, det ser så simpelt ut." "Her sier vi ikke unnskyld, her sier vi beklager. Det er mest kundevennlig." "Om det kommer inn kunder og ser en som han stå bak kassen kommer de til å gå rett ut igjen. Dansker er mer konservative enn nordmenn og svensker. Forstod du hva han sa? Jeg forstod ingenting." "Det er ikke lov for ansatte å bruke samme inngang som gjestene. Det er ikke lov for ansatte å sette seg ned på stoler i restauranten, heller ikke når den er stengt". "What's wrong with you, shitheads? You can't even clean a glass!? Shitheads."
Livet mitt.
Endelig er det pause, hurra, nå er jeg sliten. Siden det ikke er noe sted å gå å sette seg, bortsett fra en enorm kantine som er fyllt til randen av mange hundre mennesker, søker jeg vanligvis ut til Oslo S som går over i Byporten. I dag var jeg lei, og gikk over den lille gangbroen til Oslo City. Grå, tung betong som henger over skuldrene mine og andres på alle kanter. I krysset mellom treenigheten Oslo S, Oslo City og Waterland kan det se ut som betongen har trykket spesielt tungt på mange av de som til stadighet oppholder seg her. Det er nok ikke et blivende sted.
Vel inne på Oslo City, hvor jeg bruker den lille halvtimen jeg har på å delta i konsumentsamfunnet mer eller mindre frivillig, er det vanskelig å unngå det lille kunststykket det ville vært å bare vippe seg litt over kanten av rekkverket som går rundt den altoppslukende avgrunnen i midten av bygningen. Om jeg gjorde det, ville jeg falle de metrene det er, for så å ende opp gjennom det kvistete taket på den nyopprettede Starbucks i kjelleren. Fraværet av denne kaffekjeden var en av de få tingene som gjorde at Oslo ikke var en drittby, så å gjøre sitt endelikt ved å dundre gjennom taket til dette enestående symbolet på amerikansk superkapitalisme stoppe business i et par dager ville i seg selv være en fin, symbolsk handling, og sånn sett kanskje være verdt det. Favoritt-scenario nummer en så langt, av de jeg har tenkt ut til nå. På sisteplass kommer den som involverer piller, hvor jeg blir funnet, halvspist av hunden (det skulle da bare mangle, da har jeg i det minste kommet til nytte), etter to uker.
Jeg klarer å motstå draget mot avgrunnen der nede denne ene halvtimen, og tenker heller på saken til i morgen.
Jeg må gå i hvit skjorte og sorte bukser og sorte sko. Det står ingenting om hva slags sko, hva slags bukse, så jeg tar det jeg har. Tenk om jeg hadde måtte bruke penger på å kjøpe meg nye klær for denne jobben. Det har hendt før, at jeg må bruke det lille jeg tjener til dette formålet. I går kom det en fyr ned rar uttale å ga meg beskjed om at jeg måtte ha på meg et skilt hvor det sto "vikar". Etter å ha fått skiltet, satte jeg det i den ene fine, hvite silkeblusen jeg har ved et uhell. Jeg hadde det egentlig i jakken, men ved en feil klarte jeg å tre det gjennom skjorten også. To små, fine, men tydelige hull hadde oppstått i det fine, blanke men samtidig grove silkestoffet, midt foran på den høyre siden.
"Live the life you love" "Life is a story. Make yours the best seller". "Dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow". "Life is like a coin. You can spend it any way you wish, but you can only spend it once." "Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain". "LIFE is the greatest journey you will ever be on". "I have found that if you love life, life will love you back". "Life always offers you a second chance. It's called tomorrow." "When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile". "Life is the art of drawing without an erasor". Jeg trykker på knappen.
Lenker:
http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/jan/06/too-many-of-us-in-pointless-jobs-but-dont-despair?CMP=fb_gu
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar