Alt og intet

I kveld så jeg en bekjent gifte seg, en jeg har kjent siden hennes fødsel. Jeg så riktignok ikke selve vielsen, men var med på middagen og resten av kvelden. Det var en dag fylt av kontraster og for meg uforståelig kommunikasjon. Mangel på forståelse, forsikring, faens arbeidsgiveravgift. Samtidig begynte jeg nesten å gråte da jeg så bruden i kjolen sin. Jeg tror det er første gang jeg har opplevd så sterke følelser i forbindelse med et bryllup. Hvorfor nå? Fordi jeg ikke er medisinert mer? Fordi hun var så strålende? Fordi jeg har kjent henne et helt liv, og ikke kan forstå at alt bare forsvinner? Fordi det er det vi er, forbigående. Snart er vi borte. Og det eneste som har vært er dette. Og snart vet ingen om det. Flytende i natten. En gang var du bitteliten, med store krøller. Nå er du Grown Up, med brudekjole. Snart er du borte.