Ingenting

Inspirasjon: Natta Mamma


Sammendrag: Ved morgengry møter en datter faren på et stort sykehusområde. Hun venter allerede der, med en kaffe i hånda, mens han akkurat har ankommet. Du får inntrykk av at hun er (innlagt?) der fordi hun er psykisk syk. Hun forteller han at hun ikke vil mer, hun vil av. Han prøver å overbevise henne om at livet er verdt å leve, og forteller og utbroderer om alt det livet har å by på når du er fysisk frisk og privilegert. Hun forsøker å motsi han innimellom. Han har ikke nådd i gjennom. Etter å ha spasert rundt den store sykehustomten i det strålende været må deres veier ubønnhørlig skilles, og det er han som går i gjennom dørene for å få behandling for den uhelbredelige kreften, mens hun blir stående igjen utenfor.


INGENTING

Han kommer tassende bortover fra trikkeholdeplassen i Sognsveien, det er umulig å ikke kjenne igjen det litt puslete ganglaget. Selv påstår han at han begynte å gå så tregt etter å ha fått barn, siden de gikk så sakte og han måtte holde deres tempo. Han får øye på henne, de møtes like utenfor akuttinngangen. De vet begge de har en halvtime på seg, så er det inn på avdelingen igjen. Hun knuger på kaffekoppen i den kalde høstlufta. De starter den rolige vandringen langs gata som fører opp mot bygningene som huser akuttpsykiatrisk seksjon, de ligger gjemt lengst opp på eiendommen, bak gamle storslåtte murhus og buskevekster.


- Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor du er så lei deg, noe må jo ha hendt med deg? En enkelthendelse, du har jo ingen grunn til å være deprimert! - Neida, pappa, det er ingen spesifikk hendelse. Jeg liker bare ingen ting. Absolutt ingen ting. Bortsett fra å spise da, og det gjør meg uansett bare vondt. Jeg er bare lei, så uendelig lei av å kjempe for noe jeg ikke vet hva er. Jeg går rundt, ser på andre og spør meg selv: Hva er det de fortsetter å kjempe for alle sammen? De må vite om noe, ha noe som ikke jeg har. Jeg har forsøkt så mye, og alt har feilet. Jeg har forsøkt å endre livet mitt flere ganger enn jeg kan telle, jeg har prøvd å gjøre situasjonen bedre der jeg er uten å foreta noen drastiske endringer, ingenting har fungert. Jeg finner ingenting å brenne for, jeg brenner bare litt i korte stunder, og så slukker det så raskt at jeg ikke en gang har tid til å finne fram brannslukkeren før det hele er over, og det er borte for alltid. Om kvelden når jeg skal forsøke å sove, noe jeg sjelden klarer, tenker jeg på hvordan det vil føles når jeg dør, og jeg tenker på hvordan Mulan skal dø om så kort tid, og at jeg må leve videre etterpå. Men jeg må jo ikke. Jeg tenker på hvordan jeg må leve for alle andre, men ikke for meg selv.

Om det skal fortsette å være sånn som dette, så vil jeg ikke mer. Jeg vil av, av bussen som kjører ubønnhørlig til et ukjent stoppested.

De fortsetter forbi akuttpsykiatrisk, mot barnehagen og garasjene.

Han snur seg en siste gang foran den automatiske døra, som går opp enda en gang bak ham. På skiltet på veggen står det "Kreftsenteret". Stereotaktisk strålebehandling. Et siste, intenst forsøk fra legenes side. Han snur seg igjen og går inn.