Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg

Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg
Bli som deg, baba, bli som deg
Om du visste hva jeg ville gi for å bli som deg, din feiging
Og det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din
Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din, din feiging


Når Karpe Diem synger dette treffer de meg rett i hjertet. De er popstjerner, kanskje de største i Norge med all statusen som følger. I tillegg har de utdannelse og familie. De har med andre ord alt. Allikevel ønsker de å være som A.A. Hvorfor? Er det alltid sånn at vi ønsker å være det samfunnet pålegger oss å ønske oss å være, i deres tilfelle hvit? I mitt tilfelle tynn og pen? Hvorfor er det sånn? Og viktigere: Hvorfor og fra hva oppstår disse idealene? Hvorfor skal man være hvit og tynn egentlig, om du allerede er suksessfull og/eller lykkelig som den du er? Er det visstheten om at om du er hvit og tynn så kan du være sikker på at du ikke vil bli diskriminert på bakgrunn av ytre faktorer? Men hvorfor skal du følge de reglene når det ikke er du som har skapt de, og problemet i utgangspunktet ligger hos de som har skapt de, det vil si hvite menn og til en viss grad kvinner? Hvordan kan man i så fall bryte ned disse idealene som er konstruerte og usanne? Det er tydeligvis ingen som har funnet oppskriften på det enda, og jeg vet i hvert fall ikke, med tanke på at jeg fortsatt higer etter håpløse og oppkonstruerte idealer.