I dag sovnet psykologen i timen igjen for n-te gang, og jeg dro. Igjen fikk jeg skylden for hennes trøtthet, og jeg ble igjen utrolig lei meg, oppgitt og etterhvert forbanna. Hun klarer faktisk å få seg til å si at hun blir så trøtt fordi det er hun som må holde samtalen i gang, og at dette krever så mye energi fra hennes side at hun ikke klarer å holde seg våken. Hadde hun hatt et snev av selvinnsikt hadde hun sett at det er fordi hun insisterer på å drikke kakao, det er ettermiddag, hun er gammel og hun sover lite, som hun tidligere har innrømmet. I stedet velger hun å gi meg, pasienten, skylda for at hun ikke har forberedt seg til timen, og at jeg dermed roter meg bort og blir målløs fordi jeg blir paff over at hun overhodet ikke har noe innsyn i saken min. Hun klarte ikke engang å huske at jeg hadde utdannelse, og hun hadde rablet ned på et ark at faren min er syk og at jeg har problemer med spising. Det ble mer og mer klart ettersom timen skred fram at hun var helt lost, og jeg slet mer og mer med å engasjere meg, da jeg synes det blir vanskelig å skulle ramse opp hele livshistorien min på 45 minutter, og så er timen over.
Dette var spikeren i kista for min tid hos henne, og jeg står igjen på bar bakke når det kommer til progresjon i behandling. Jeg må passe på å prøve å få en slags logg derfra, som etter det jeg kan se per dags dato består av mange flagrende ark skrevet i blyantskrift, så det kan jo bli interessant.
Jeg får også dårlig samvittighet selv, og har prøvd å være positivt innstilt til tross for all sovingen (som har skjedd maange ganger), fordi hun har jo hjulpet meg mye og skrevet flere brev på mine vegne. Samtidig er jo også dette en stor del av jobben hennes, og andre aspekter ved den mener jeg hun ikke klarer å opprettholde, når hun ikke klarer å holde seg våken under timene, og ikke har tatt en kjapp gjennomgang av status på pasienten før timen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar