Sexretary

I går var jeg på intervju til en sekretærjobb i en bedrift som bedriver bygging av kollektivtransportskinnesystem type tog. Hadde ikke søkt på denne jobben selv, men hadde så hjerteligst blitt hjulpet til en slik toppstilling av bemanningsbyrå type sveitsisk.

Jeg gikk ikke"videre", hva nå det skal bety. Er det atskillige intervjurunder for å få lov å hente kaffen til transportdirektøren? Eller skjønte hun bare med det samme at jeg var et håpløst tilfelle? Her er mine to teorier om hvorfor jeg ikke "gikk videre":

1. Jeg er altfor høyt begavet og intelligent til en slik drittjobb, og innkaller skjønte dette raskt. Her er en som VIL steder og som neimen ikke kommer til å holde seg på sin plass. Hun skjønte fort at jeg ikke var noen sekretær, men en leder.

2. Jeg duger ikke engang til en jobb som består i å hente kaffen til en av de høye herrer. CV-en min ser ut som et 5000-biters puslespill, og jeg har aldri tatt noe seriøst i hele mitt liv. Mitt tamme forsøk på entusiasme var enkelt å gjennomskue, hun skjønte fort at her er det ei som har store tanker om seg selv, men som ikke er villig til å jobbe for å leve de ut.

Jeg velger å tro på teori nummer en, enda nummer to mest sannsynlig er den riktige. CV-en min er et lappeteppe uten en eneste seriøs fast stilling etter fylte 25, og jeg har vært Adecco-vikar i snart åtte år. Hva i helvete er det jeg driver med? Og hva i helvete er det DE driver med, jeg er jo nødt til å faktisk få tilbud om en dugelig jobb før jeg kan putte den erfaringen på CV-en.

Min største bekymring akkurat nå (av mange) er at jeg skal ende opp i samme fella som for to år siden: Jeg blir overøst om tilbud til diverse lengre vikariater av tvilsom type. Jeg vil i desperasjon si ja til et av de, og bli sittende å skanne dokumenter 7 1/2 time hver dag i ett år, før jeg bryter sammen, og sakte men sikkert forlater arbeidsplassen uten egentlig å si ifra. Jeg får nok et hull i CV-en, og har ikke hatt en ordentlig fast jobb før fylte 35.

Derfor tror jeg den beste løsningen akkurat nå er å fortsette som ringevikar, og jobbe med butikken. Samtidig må jeg prøve å være aktiv jobbsøker OG studere litt (hjælp). Også må jeg kanskje være ærligere på intervju. Men kan jeg si at jeg har slitt psykisk i mange år, og at dette har ødelagt mye for meg? Eller vil dette skremme en hver arbeidsgiver fra å ansette meg? Hadde det vært jeg som skulle bestemme hadde jeg gått for at ærlighet varer lengst. Det å skulle sitte å late som alt var så flott og fint, og at det ikke finnes grenser for hva jeg har jobbet med, føltes falskt og ubehagelig.