Han peiser på, hun er sjanseløs. Han holder henne hardt nede, holder henne fast, og hun kan bare ligge der, som en filledukke. Vill i blikket, pesende, holder kjøteren det gående mens fråden nærmest står rundt munnen. Kvelden er mørk, og den har så vidt begynt.
Dette er Lunas hverdag. Hun må i gjennom det nesten hver kveld, noen ganger flere ganger om dagen. Freddie kan nærmest måles på minuttet, så presis er han i overgrepene sine. Det er enkelt å se det på humøret hans, merke det i hver nestenusynlige bevegelse, hvert skråblikk. For det meste behandler han henne pent, er myk og viser at han er glad i henne. For han elsker henne vel innerst inne? Har han vært på reise, er gjensynsgleden alltid stor, han gir i hvert fall det han kan i disse øyeblikkene.
Etterpå dasker han henne gjerne rundt en stund, ikke sjeldent har hun opplevd å nærmest bli kastet veggimellom. Sporene etter behandlingen er tydelige, noen arr kan ikke heles og vil være der for alltid.
Freddie kommer springende bort til meg, og legger hodet i fanget mitt. Luna holder han i et fast grep mellom tennene, bedende om ikke jeg kan trekke i den andre enden av favorittbamsen hans.
mandag 28. september 2015
fredag 25. september 2015
Hverdagshelvette
Jeg stirrer tilbake i de tomme øynene, som kanskje prøver å forstå. Det er herlig å bli sendt ut på en arbeidsplass hvor arbeidet i hovedsak veksler mellom å servere og rydde bort kaffe til de "ordentlig" ansatte, og å stirre i veggen. Når du da i tillegg får en "kollega" som gir ettertrykkelig uttrykk for at du virkelig ikke er trengt, blir dagene fullkomne. Hurra, det er fint å leve. I stedet for å bruke tiden min på noe som helst som kan være fornuftig, er dette igjen hverdagen min. Hvor lenge skal dette egentlig fortsette? Og nei, jeg kan ikke jobbe som sekretær resten av livet, uansett hvor mye folk tydeligvis vil at jeg skal det.
tirsdag 22. september 2015
Øvelse 3
Øvelse: Beskriv fullmånen gjennom en sammenlikning.
En buse i Guds nese.
En kvise i ferd med å sprekke på et morratrøtt tryne.
Et nøkkelhull inn til en annen, alltid strålende dimensjon. Samtidig er vi fanget her i nattemørket. Hva skjer på andre siden, liksom? Er det huffalomper der? Jeg vil dit. Gresset er alltid grønnere på den andre siden osv, men så er det jo ikke det allikevel.
En dråpe urin på universets dassete.
En buse i Guds nese.
En kvise i ferd med å sprekke på et morratrøtt tryne.
Et nøkkelhull inn til en annen, alltid strålende dimensjon. Samtidig er vi fanget her i nattemørket. Hva skjer på andre siden, liksom? Er det huffalomper der? Jeg vil dit. Gresset er alltid grønnere på den andre siden osv, men så er det jo ikke det allikevel.
En dråpe urin på universets dassete.
Glasskuppelen-første utkast
Glasskuppelen-første utkast og notater
Jens, Connie, glassverket, Thorbjørnrud, kuppelen i glass, bestefaren og sønnesønnen: Designeren og glassblåseren. Kistefos og elva. Høy sigarføring. Jevnaker som en plass som den i Edvard Saksehånd, Koraline. Blått vann og himmel, gult, hvitt, sort. Empire of lights.Oldefar: http://www.glassmenageriet.no/kunstglass_design_jwj.html
Våler kirke i Hedmark:
http://reise.aftenposten.no/Bolig/Familie-flytter-inn-i-gigantisk-glasskuppel-47946.html#.Ve_16J3tmko
"Glassklokken kimer kun for de som har latt sine ungdoms år gå på havet og ikke lengre kan sies å vandre blant de dødelige. "
mandag 21. september 2015
Oslo City
Fra åtte til fire hver dag sitter jeg her. Arbeidsoppgavene består i hovedsak av å trykke på en knapp slik at de som skal på besøk kan slippe inn. Jeg trykker, de går inn. Jeg må prøve å unngå at døra ikke smeller inn i personen som står og venter på andre siden, da kan det fort bli irritasjon. Dette er viktig og står tydelig beskrevet på dårlig språk i resepsjonsboka. Det har nok kommet klager på de som ikke har klart å skjøte denne utfordrende oppgaven riktig, og har kommet i skade for å smelle den lille glassdøra rett i skrittet på en av de høye herrene der oppe i niende, som for øyeblikket hadde våget seg ned her i tredje for å hente en av sine gjester opp til seg. Spesielt smertefullt tviler jeg nå på at det er, men en sånn episode kan jo gå hardt ut over selvfølelsen. Selvfølelsen min er på topp. Jeg skjøter den tøffe jobben min med stolthet. Klikk, døren går opp. I tillegg er det viktig at jeg smiler (stivt, men jeg forsøker på mykt) til alle som går forbi. Det er noen hundre om dagen. Smilet blir stivere og stivere.
"Du skal stå så mye som mulig, det ser mest representabelt ut." "Hva er det du har på deg, det ser så simpelt ut." "Her sier vi ikke unnskyld, her sier vi beklager. Det er mest kundevennlig." "Om det kommer inn kunder og ser en som han stå bak kassen kommer de til å gå rett ut igjen. Dansker er mer konservative enn nordmenn og svensker. Forstod du hva han sa? Jeg forstod ingenting." "Det er ikke lov for ansatte å bruke samme inngang som gjestene. Det er ikke lov for ansatte å sette seg ned på stoler i restauranten, heller ikke når den er stengt". "What's wrong with you, shitheads? You can't even clean a glass!? Shitheads."
Livet mitt.
Endelig er det pause, hurra, nå er jeg sliten. Siden det ikke er noe sted å gå og sette seg, bortsett fra en enorm kantine fylt til randen av mange hundre mennesker, søker jeg vanligvis ut til Oslo S, et bygg som går over i Byporten. I dag var jeg lei av denne ruta, og tok i stedet turen over den lille gangbroen til Oslo City. Grå, tung betong som henger over skuldrene mine og alle andres på alle kanter. I krysset mellom treenigheten som er Oslo S, Oslo City og Waterland kan det se ut som betongen har trykket spesielt tungt på skuldrene til mange av de som til stadighet oppholder seg her. Dette er nok ikke et blivende sted, jeg må komme meg vekk.
Vel inne på Oslo City, hvor jeg bruker den lille halvtimen jeg har til rådighet på å delta i konsumentsamfunnet mer eller mindre frivillig, er det vanskelig å unngå det lille kunststykket det ville vært å bare vippe seg såvidt over kanten på rekkverket som går rundt den altoppslukende avgrunnen i midten av bygningen. Om jeg gjorde det, ville jeg falle de metrene det er ned, for så å ende opp med å dundre gjennom det kvistete taket på den nyopprettede Starbucksen i kjelleren. Fraværet av denne kaffekjeden var en av de få tingene som gjorde Oslo til ikke å være en drittby, så å gjøre sitt endelikt ved å kræsje gjennom taket til dette enestående symbolet på amerikansk superkapitalisme, med det resultat å stoppe forretningene i et par dager, ville i seg selv være en fin, symbolsk handling, og sånn sett kanskje være verdt det. Favoritt-scenario nummer en så langt, av de jeg har tenkt ut til nå. På sisteplass kommer den som involverer piller, hvor jeg blir funnet, halvspist av hunden etter to uker (det skulle da bare mangle, da har jeg i det minste kommet til nytte for noen).
Jeg husker da jeg var liten, og fikk være med Gudrun til Oslo for å gå på Oslo City. Vi tok glassheisen opp i fjerde etasje, det var noe av det kuleste jeg hadde opplevd. Storbyen, på tur med "fremmede", shopping og cafeliv. Heisen opp i fjerde. Kanskje er det på tide å ta heisen ned igjen, eller rettere sagt den litt raskere veien.
Jeg husker da jeg var liten, og fikk være med Gudrun til Oslo for å gå på Oslo City. Vi tok glassheisen opp i fjerde etasje, det var noe av det kuleste jeg hadde opplevd. Storbyen, på tur med "fremmede", shopping og cafeliv. Heisen opp i fjerde. Kanskje er det på tide å ta heisen ned igjen, eller rettere sagt den litt raskere veien.
Jeg klarer å motstå draget mot avgrunnen der nede denne ene halvtimen, og tenker heller på saken til i morgen.
Jeg må gå i hvit skjorte og sorte bukser og sorte sko. Det står ingenting om hva slags sko, hva slags bukse, så jeg tar det jeg har. Tenk om jeg hadde måtte bruke penger på å kjøpe meg nye klær til denne "jobben". Det har hendt før, at jeg må bruke det lille jeg tjener til nettopp dette formålet. I går kom det en fyr med rar uttale og ga meg beskjed om at jeg måtte ha på meg et skilt hvor det sto "vikar". Etter å ha fått skiltet, satte jeg det ved et uhell i den fine, hvite silkeblusen jeg har på meg. Jeg hadde det egentlig i jakken, men ved en feil klarte jeg å tre det gjennom skjorten også. To små, fine, men tydelige hull hadde oppstått i det fine, blanke men samtidig grove silkestoffet, midt foran på den høyre siden.
"Live the life you love" "Life is a story. Make yours the best seller". "Dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow". "Life is like a coin. You can spend it any way you wish, but you can only spend it once." "Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain". "LIFE is the greatest journey you will ever be on". "I have found that if you love life, life will love you back". "Life always offers you a second chance. It's called tomorrow." "When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile". "Life is the art of drawing without an erasor". Jeg trykker på knappen.
Oppkastutkast
Jeg sitter her fra åtte til fire hver dag. Arbeidsoppgavene består i hovedsak av å trykke på en knapp slik at de som skal på besøk kan slippe inn. Jeg trykker, de går inn. Jeg må prøve å unngå at døra ikke smeller inn i den som står å venter på andre siden, dette er viktig og står beskrevet tydelig på dårlig språk i resepsjonsboka. Det har nok kommet klager på de som ikke klarer å skjøte den tøffe jobben sin riktig, og har kommet i skade for å smelle den lille glassdøra rett i skrittet på en av de høye herrene der oppe i niende. Spesielt smertefullt tviler jeg nå på at det er, men det kan jo gå hardt ut over selvfølelsen. Selvfølelsen min er på topp. Jeg skjøter den tøffe jobben min med stolthet. Klikk, døren går opp. I tillegg er det viktig at jeg smiler (stivt, men forsøker på mykt) til alle som går forbi. Det er noen hundre om dagen. Smilet blir stivere og stivere.
"Du skal stå så mye som mulig, det ser mest representabelt ut." "Hva er det du har på deg, det ser så simpelt ut." "Her sier vi ikke unnskyld, her sier vi beklager. Det er mest kundevennlig." "Om det kommer inn kunder og ser en som han stå bak kassen kommer de til å gå rett ut igjen. Dansker er mer konservative enn nordmenn og svensker. Forstod du hva han sa? Jeg forstod ingenting." "Det er ikke lov for ansatte å bruke samme inngang som gjestene. Det er ikke lov for ansatte å sette seg ned på stoler i restauranten, heller ikke når den er stengt". "What's wrong with you, shitheads? You can't even clean a glass!? Shitheads."
Livet mitt.
Endelig er det pause, hurra, nå er jeg sliten. Siden det ikke er noe sted å gå å sette seg, bortsett fra en enorm kantine som er fyllt til randen av mange hundre mennesker, søker jeg vanligvis ut til Oslo S som går over i Byporten. I dag var jeg lei, og gikk over den lille gangbroen til Oslo City. Grå, tung betong som henger over skuldrene mine og andres på alle kanter. I krysset mellom treenigheten Oslo S, Oslo City og Waterland kan det se ut som betongen har trykket spesielt tungt på mange av de som til stadighet oppholder seg her. Det er nok ikke et blivende sted.
Vel inne på Oslo City, hvor jeg bruker den lille halvtimen jeg har på å delta i konsumentsamfunnet mer eller mindre frivillig, er det vanskelig å unngå det lille kunststykket det ville vært å bare vippe seg litt over kanten av rekkverket som går rundt den altoppslukende avgrunnen i midten av bygningen. Om jeg gjorde det, ville jeg falle de metrene det er, for så å ende opp gjennom det kvistete taket på den nyopprettede Starbucks i kjelleren. Fraværet av denne kaffekjeden var en av de få tingene som gjorde at Oslo ikke var en drittby, så å gjøre sitt endelikt ved å dundre gjennom taket til dette enestående symbolet på amerikansk superkapitalisme stoppe business i et par dager ville i seg selv være en fin, symbolsk handling, og sånn sett kanskje være verdt det. Favoritt-scenario nummer en så langt, av de jeg har tenkt ut til nå. På sisteplass kommer den som involverer piller, hvor jeg blir funnet, halvspist av hunden (det skulle da bare mangle, da har jeg i det minste kommet til nytte), etter to uker.
Jeg klarer å motstå draget mot avgrunnen der nede denne ene halvtimen, og tenker heller på saken til i morgen.
Jeg må gå i hvit skjorte og sorte bukser og sorte sko. Det står ingenting om hva slags sko, hva slags bukse, så jeg tar det jeg har. Tenk om jeg hadde måtte bruke penger på å kjøpe meg nye klær for denne jobben. Det har hendt før, at jeg må bruke det lille jeg tjener til dette formålet. I går kom det en fyr ned rar uttale å ga meg beskjed om at jeg måtte ha på meg et skilt hvor det sto "vikar". Etter å ha fått skiltet, satte jeg det i den ene fine, hvite silkeblusen jeg har ved et uhell. Jeg hadde det egentlig i jakken, men ved en feil klarte jeg å tre det gjennom skjorten også. To små, fine, men tydelige hull hadde oppstått i det fine, blanke men samtidig grove silkestoffet, midt foran på den høyre siden.
"Live the life you love" "Life is a story. Make yours the best seller". "Dream as you'll live forever, live as you'll die tomorrow". "Life is like a coin. You can spend it any way you wish, but you can only spend it once." "Life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain". "LIFE is the greatest journey you will ever be on". "I have found that if you love life, life will love you back". "Life always offers you a second chance. It's called tomorrow." "When life gives you a hundred reasons to cry, show life that you have a thousand reasons to smile". "Life is the art of drawing without an erasor". Jeg trykker på knappen.
Lenker:
http://www.theguardian.com/commentisfree/2015/jan/06/too-many-of-us-in-pointless-jobs-but-dont-despair?CMP=fb_gu
Jeg beklager
Beklager jeg er så negativt innstilt og drar alle rundt meg ned. Jeg prøver bare å komme meg ut og delta i et sosialt liv som jeg har fått beskjed om. Det fungerer noen ganger, men som oftest får jeg dårlig samvittighet over hvordan jeg har oppført meg og selvtilliten synker enda et hakk når jeg tenker tilbake på all den tiden jeg har sittet der den kvelden og blitt avvist fordi folk ser noe i meg som de ikke ønsker å ha kontakt med, og jeg blir sittende der og glane ut i lufta. Da lengter jeg bare hjem til den litt mer utholdbare ensomheten, og tenker "hvorfor i h%$#ete dro jeg hit? For å skade meg selv enda mer og føle meg enda mer avvist?".
Ettersom jeg har blitt eldre biter det heldigvis ikke like hardt på meg som det gjorde før. Jeg klarer å heve meg over avvisningene og tenke at jeg er mye bedre enn disse andre folkene rundt meg, og at det uansett ikke ville gitt meg noe å snakke med disse tomme, platte menneskene. Mobiltelefonen ser jeg nå på bare som en reddende engel, og ikke en ting som ødelegger for mitt sosiale liv. Mens jeg satt i ensomheten i går sendte en venninne meg en melding på fb, og jeg kunne sitte der og ha det gøy og le, selv om det ikke var med noen fysisk til stede rundt meg. Det var kveldens høydepunkt. Takk, Line! Det var hyggelig å se Live igjen som alltid, men jeg klarer ikke å venne meg til disse bekjentskapene hvor en ser noen en gang i året gjennom noen andre, og ellers har en ingen kontakt. Det gjør meg usikker, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i sånne situasjoner. Jeg tror det gikk greit i går, og vi hadde en hyggelig gåtur hjem hvor hun ble
Ettersom jeg har blitt eldre biter det heldigvis ikke like hardt på meg som det gjorde før. Jeg klarer å heve meg over avvisningene og tenke at jeg er mye bedre enn disse andre folkene rundt meg, og at det uansett ikke ville gitt meg noe å snakke med disse tomme, platte menneskene. Mobiltelefonen ser jeg nå på bare som en reddende engel, og ikke en ting som ødelegger for mitt sosiale liv. Mens jeg satt i ensomheten i går sendte en venninne meg en melding på fb, og jeg kunne sitte der og ha det gøy og le, selv om det ikke var med noen fysisk til stede rundt meg. Det var kveldens høydepunkt. Takk, Line! Det var hyggelig å se Live igjen som alltid, men jeg klarer ikke å venne meg til disse bekjentskapene hvor en ser noen en gang i året gjennom noen andre, og ellers har en ingen kontakt. Det gjør meg usikker, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i sånne situasjoner. Jeg tror det gikk greit i går, og vi hadde en hyggelig gåtur hjem hvor hun ble
søndag 20. september 2015
Fru Knausgård
Kona til knausgård er deprimert. Kona til Knausgård er deprimert fordi han skriver så mye dårlig om henne og familielivet. Kona til Knausgård er ikke deprimert fordi hun er et eget individ med tanker og følelser og en diagnose som bipolar, men fordi hun er kona til Knausgård.
Om kona til Knausgård blir deprimert, er det ikke fordi hun selv har opplevd den uutholdelige kampen som det ofte er å leve, hvor du så vidt klarer å holde hodet over vannet i lengre perioder før du uunngåelig til slutt dupper under. Når hun ble innlagt på psykiatrisk etter utgivelsen av det ene bindet i serien til Knausgård, var det ikke fordi hun hadde duppet under i et øyeblikk, men fordi Knausgård gjorde henne deprimert. Men hvis han gjør henne så deprimert hele tiden, hvorfor er hun da gift med han? Det er ikke heller sånn da, at de begge er kunstnere med et rikt, nyansert og reflektert følelsesliv som gjør at hun i en periode har hatt alt for mye som tynger henne ned, og har dukket under. Kanskje har dette en sammenheng med at Knausgård har gitt ut seks bind hvor han utleverer familien, og hun som konsekvens har fått uutholdelig mye ansvar på sine skuldre, ved å måtte sjonglere familie, hus OG jobb mer eller mindre på egenhånd. Dette kan fort bli for mye for hvem som helst, uansett om du er kona til Knausgård eller ikke. Kanskje ble hun innlagt, ikke i sitt virke som kona til Knausgård, men i sitt eget virke som forfatter, hvor hun måtte dykke (for) dypt ned i alt grumset i forbindelse med arbeidet med egen roman, Helioskatastrofen, en roman om (SIC!) en dypt deprimert person. Neida, kona til Knausgårds undergang hadde ingenting med ferdigstillelsen av et sterkt portrett av sinnslidelse å gjøre, det var fordi hun er kona til Knausgård. Knausgård skriver, andre lider.
Om kona til Knausgård blir deprimert, er det ikke fordi hun selv har opplevd den uutholdelige kampen som det ofte er å leve, hvor du så vidt klarer å holde hodet over vannet i lengre perioder før du uunngåelig til slutt dupper under. Når hun ble innlagt på psykiatrisk etter utgivelsen av det ene bindet i serien til Knausgård, var det ikke fordi hun hadde duppet under i et øyeblikk, men fordi Knausgård gjorde henne deprimert. Men hvis han gjør henne så deprimert hele tiden, hvorfor er hun da gift med han? Det er ikke heller sånn da, at de begge er kunstnere med et rikt, nyansert og reflektert følelsesliv som gjør at hun i en periode har hatt alt for mye som tynger henne ned, og har dukket under. Kanskje har dette en sammenheng med at Knausgård har gitt ut seks bind hvor han utleverer familien, og hun som konsekvens har fått uutholdelig mye ansvar på sine skuldre, ved å måtte sjonglere familie, hus OG jobb mer eller mindre på egenhånd. Dette kan fort bli for mye for hvem som helst, uansett om du er kona til Knausgård eller ikke. Kanskje ble hun innlagt, ikke i sitt virke som kona til Knausgård, men i sitt eget virke som forfatter, hvor hun måtte dykke (for) dypt ned i alt grumset i forbindelse med arbeidet med egen roman, Helioskatastrofen, en roman om (SIC!) en dypt deprimert person. Neida, kona til Knausgårds undergang hadde ingenting med ferdigstillelsen av et sterkt portrett av sinnslidelse å gjøre, det var fordi hun er kona til Knausgård. Knausgård skriver, andre lider.
lørdag 19. september 2015
Sitater
For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.
I'd pull your eyes out of your head and put them in my own skull, and look around, so I could see the street the way I used to when I was your age. - Mike Shiner, Birdman.
– Hvis du kjemper for livet har du ikke tid til å sette deg ned og gruble over livet. Idealene og ambisjonene får ikke så mye plass når man må fokusere på å overleve. Det er jo bra å ha nok av alt. Men samtidig er det da man får livsstilsproblemer. Vi mennesker er kanskje ikke laget for å ha det behagelig. -Leif Ottesen Kennair
All life is is a series of problems which we must try and solve. - Dowager Countess of Grantham
"Everything looks better when its glossy"- reklamefyr
I'd pull your eyes out of your head and put them in my own skull, and look around, so I could see the street the way I used to when I was your age. - Mike Shiner, Birdman.
– Hvis du kjemper for livet har du ikke tid til å sette deg ned og gruble over livet. Idealene og ambisjonene får ikke så mye plass når man må fokusere på å overleve. Det er jo bra å ha nok av alt. Men samtidig er det da man får livsstilsproblemer. Vi mennesker er kanskje ikke laget for å ha det behagelig. -Leif Ottesen Kennair
All life is is a series of problems which we must try and solve. - Dowager Countess of Grantham
"Everything looks better when its glossy"- reklamefyr
fredag 18. september 2015
Privatsjåfør
De kommer cruisende nedover Uelandsgate, snart på Ring 2. En sølvgrå Beamer, en 3-serie fra 90-tallet. Det er over midten av september, men taket er lagt ned. I sjåførsetet sitter en ikke naturlig-brun herre som kjører samme stilperiode som bilen han sitter i. Litt sliten 90-talls med piggete sveis. Rett bak han, som en minister på vei til statsbesøk, sitter en svær samojed med pelsen flagrende i den varme høstlufta. Han er godt festet i setebeltet. Om jeg, i fantasien, fjerner bilen fra synsfeltet, kan de to se ut som om de sitter på en tandemsykkel. Samojedkongen cruiser videre ved hjelp av privatsjåfør, pelsen flagrer i vinden.
Sauna Swansong/ Death by badstue/Himkok
Fredag 2. november
Varmen starter på toppen av hodet og brer seg nedover hele kroppen, nedover og utover. Mange formiddager og ettermiddager befinner jeg meg her, under den varme strålen. Jeg justerer varmen opp, lar den være der litt. Og så mer. Til slutt er vannet så glohett at huden er varmere enn etter noen alkoholenheter på byen.
Jeg elsker å sitte i badstue. Varmen som svøper deg inn i sitt gloheite teppe, og du kan kjenne hver muskel i kroppen slappe av. I starten kunne det bli vanskelig å puste etter bare et par minutter, men etterhvert har jeg utviklet en høy toleranse for denne særs behagelige fritidsaktiviteten. Jeg sitter der, noen kommer inn, vi sitter der, den personen går, jeg sitter. Jeg er kanskje tre ganger flinkere enn gjennomsnittet til å sitte i badstue, om jeg skal bruke egen erfaring som empiri. En stund vurderte jeg å kjøpe meg et badstutelt, hvor bare hodet stikker ut på toppen. Dette er riktignok en sånn nymotens infrarød badstu, og jeg vet ikke om det gir samme velbehag. Jeg skulle også gjerne hatt hodet inni teltet. Enda jeg har liten leilighet, ville jeg ha vurdert en badstu om jeg hadde hatt en liten bod å avse. Kanskje kjellerboden kan bygges om? Noe sier meg at det ville blitt travelt i den kjellerboden, om blokka med 185 leiligheter hadde fått nyss om hva som befant seg der nede i boden til 523. Foreløpig får det holde med medlemskap på treningssenter, hvor 90% av tiden blir tilbragt i badstuen.
Da jeg oppdaget verdensmesterskapet første gang ble jeg overlykkelig. Ikke bare kunne jeg få gjøre det jeg finner aller mest behagelig og avslappende, jeg trengte ikke lengre presentere meg som en latsabb som bare sitter på rumpa hele dagen. Nå hadde jeg et mål å jobbe mot.
Søndag 4. november
Den første økten tok jeg på treningssenteret. Jeg hoppet over treningsdelen og gikk rett i badstua. Der var det bare 60 grader da jeg kom inn, og noe måtte gjøres. Jeg kastet kontinuerlig på vann til fuktigheten begynte å stige. Jeg er lukket inne i en kokong av svartor, og det er bare meg sammen med ovnen som knitrer rytmisk. Når jeg til slutt stiger ut vil det være som en nyklekket baby, med entusiasme og pågangsmot. Og et ferskt syn på tilværelsen.
Noe som fascinerer meg er at badstubad har blitt utviklet av forskjellige folkeslag uavhengig av hverandre. Hamam i Tyrkia, termescal kalte mayaene det, banja var den russiske versjonen og sweat lodge i USA. Alle fant de ut at dette var den
Ville det ikke vært deilig å aldri behøve å klekke enda en gang? Å aldri bli ditcha fra en jobb som bestod i å rydde kaffekopper etter 22-åringer, mens den muslimske konvertitten som har deg på opplæring passer på å gi deg hele konverteringshistorien i samme slengen. Samtidig ser du at den eneste grunnen til at hun har konvertert er for å kunne flørte og blunke med de lange øyevippene under det fargerike sjalet til alle arbeidskarene som kommer inn i lobbyen i løpet av en dag. En "Ooh, nå ble jeg sjenert, gjemme meg bak sjalet med et flørtende blikk"- situasjon oppstår for femte gang den dagen og det er bare nok nå. Allikevel skal du ikke få ta det valget selv. De ville kun ha BI-studenter skulle det vise seg.
Har du noengang vært inne i en hamam? At noe kan være så sensuelt og samtidig avvepnenede. Å tre inn i det dampende flislandskapet tror jeg er det nærmeste noe menneske noen gang vil komme å tre inn i paradis. Her er alt annerledes, vakkert, alle som trer inn blir omsvøpet av varme, hamamen diskriminerer ikke. "La de små barna komme til meg, de fattige.."
Nå jeg trer ut i det kalde landskapet begynner hodet å koke igjen. Jeg forstår ikke hvorfor. Alt her ute er kaldt, fjernt, mistroisk. Jeg prøver å kjøle ned topplokket med iskulp, uten suksess. Noen ganger koker det så mye at jeg ønsker det kunne forsvinne, kuttes av som en plagsom ilke.
Etterhvert som jeg kom opp i tenårene begynte kroppen å utvikle seg til noe jeg ikke klarer å like. Jeg har prøvd lenge og hardt, men jeg klarer ikke. Et sted under der er huden fortsatt myk som et barns, men så har alle disse fortrollende tingene vokst til oppå overflaten og sperret tilgangen til det myke under. Hår i forskjellig lengde og tykkelse, men spesielt myke er de ikke. Relativt sett er de lange og strie. De røde prikkene og kviseaktige greiene som er spredt ujevnt over huden. De hudfargede nuppene. Årene som kveiler seg under huden, og hvor de noen steder kommer til syne på overflaten. Den harde huden under føttene som er så blottet for følsomhet at jeg kan klippe av store deler av den med saks uten å merke noe. De snåle tåneglene som har så ujevne størrelser at på et par av tærne vet jeg aldri helt om jeg har klipt av hele neglen eller ikke. Den røffe og fettete ansiktshuden som aldri stopper å overraske med et heidundrande kviseutbrudd med ujevne mellomrom. De altfor store porene, noen er så store at de har gått i hverandre og dannet en eneste stor pore. De små arrene kan jeg leve med, de er hvite og perfekte. Under armene har de strittende, korte hårene noen steder vokst inn i huden etter å ha blitt forsøkt barbert vekk hver annen dag i snart tyve år. I flankene kveiler det seg hvite strekkmerker som ikke er resultat av noen barnefødsel, men derimot av eierens sprang opp i rekken til de voksne menneskene.
Å være kvinne i en så mannsdominert sport er tøft. Jeg kommer til å få tyn for at jeg er for fysisk lite omfattende til å skulle holde ut like lenge som de. Jeg kommer til å få kommentarer på kropp, uniformen er jo nesten naken.
Lørdag 12. februar
Siste runde. Jeg sitter. Det brenner. Jeg brenner. Hodet koker. Hele meg koker. Jeg sitter. Jeg sitrer. Jeg sitter.
Videre: Hovedperson bestemmer seg for å melde seg på VM i Sauna. Underveis i treningen bestemmer han seg for å sitte til han dør.
https://snl.no/badstubad
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/russer-doede-under-sauna-vm-i-finland/a/10026052/
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/overlege-om-sauna-tragedien-som-aa-koke-seg-selv/a/10026070/
https://www.youtube.com/watch?v=8642tag4o8I
Varmen starter på toppen av hodet og brer seg nedover hele kroppen, nedover og utover. Mange formiddager og ettermiddager befinner jeg meg her, under den varme strålen. Jeg justerer varmen opp, lar den være der litt. Og så mer. Til slutt er vannet så glohett at huden er varmere enn etter noen alkoholenheter på byen.
Jeg elsker å sitte i badstue. Varmen som svøper deg inn i sitt gloheite teppe, og du kan kjenne hver muskel i kroppen slappe av. I starten kunne det bli vanskelig å puste etter bare et par minutter, men etterhvert har jeg utviklet en høy toleranse for denne særs behagelige fritidsaktiviteten. Jeg sitter der, noen kommer inn, vi sitter der, den personen går, jeg sitter. Jeg er kanskje tre ganger flinkere enn gjennomsnittet til å sitte i badstue, om jeg skal bruke egen erfaring som empiri. En stund vurderte jeg å kjøpe meg et badstutelt, hvor bare hodet stikker ut på toppen. Dette er riktignok en sånn nymotens infrarød badstu, og jeg vet ikke om det gir samme velbehag. Jeg skulle også gjerne hatt hodet inni teltet. Enda jeg har liten leilighet, ville jeg ha vurdert en badstu om jeg hadde hatt en liten bod å avse. Kanskje kjellerboden kan bygges om? Noe sier meg at det ville blitt travelt i den kjellerboden, om blokka med 185 leiligheter hadde fått nyss om hva som befant seg der nede i boden til 523. Foreløpig får det holde med medlemskap på treningssenter, hvor 90% av tiden blir tilbragt i badstuen.
Da jeg oppdaget verdensmesterskapet første gang ble jeg overlykkelig. Ikke bare kunne jeg få gjøre det jeg finner aller mest behagelig og avslappende, jeg trengte ikke lengre presentere meg som en latsabb som bare sitter på rumpa hele dagen. Nå hadde jeg et mål å jobbe mot.
Søndag 4. november
Den første økten tok jeg på treningssenteret. Jeg hoppet over treningsdelen og gikk rett i badstua. Der var det bare 60 grader da jeg kom inn, og noe måtte gjøres. Jeg kastet kontinuerlig på vann til fuktigheten begynte å stige. Jeg er lukket inne i en kokong av svartor, og det er bare meg sammen med ovnen som knitrer rytmisk. Når jeg til slutt stiger ut vil det være som en nyklekket baby, med entusiasme og pågangsmot. Og et ferskt syn på tilværelsen.
Noe som fascinerer meg er at badstubad har blitt utviklet av forskjellige folkeslag uavhengig av hverandre. Hamam i Tyrkia, termescal kalte mayaene det, banja var den russiske versjonen og sweat lodge i USA. Alle fant de ut at dette var den
Ville det ikke vært deilig å aldri behøve å klekke enda en gang? Å aldri bli ditcha fra en jobb som bestod i å rydde kaffekopper etter 22-åringer, mens den muslimske konvertitten som har deg på opplæring passer på å gi deg hele konverteringshistorien i samme slengen. Samtidig ser du at den eneste grunnen til at hun har konvertert er for å kunne flørte og blunke med de lange øyevippene under det fargerike sjalet til alle arbeidskarene som kommer inn i lobbyen i løpet av en dag. En "Ooh, nå ble jeg sjenert, gjemme meg bak sjalet med et flørtende blikk"- situasjon oppstår for femte gang den dagen og det er bare nok nå. Allikevel skal du ikke få ta det valget selv. De ville kun ha BI-studenter skulle det vise seg.
Har du noengang vært inne i en hamam? At noe kan være så sensuelt og samtidig avvepnenede. Å tre inn i det dampende flislandskapet tror jeg er det nærmeste noe menneske noen gang vil komme å tre inn i paradis. Her er alt annerledes, vakkert, alle som trer inn blir omsvøpet av varme, hamamen diskriminerer ikke. "La de små barna komme til meg, de fattige.."
Nå jeg trer ut i det kalde landskapet begynner hodet å koke igjen. Jeg forstår ikke hvorfor. Alt her ute er kaldt, fjernt, mistroisk. Jeg prøver å kjøle ned topplokket med iskulp, uten suksess. Noen ganger koker det så mye at jeg ønsker det kunne forsvinne, kuttes av som en plagsom ilke.
Etterhvert som jeg kom opp i tenårene begynte kroppen å utvikle seg til noe jeg ikke klarer å like. Jeg har prøvd lenge og hardt, men jeg klarer ikke. Et sted under der er huden fortsatt myk som et barns, men så har alle disse fortrollende tingene vokst til oppå overflaten og sperret tilgangen til det myke under. Hår i forskjellig lengde og tykkelse, men spesielt myke er de ikke. Relativt sett er de lange og strie. De røde prikkene og kviseaktige greiene som er spredt ujevnt over huden. De hudfargede nuppene. Årene som kveiler seg under huden, og hvor de noen steder kommer til syne på overflaten. Den harde huden under føttene som er så blottet for følsomhet at jeg kan klippe av store deler av den med saks uten å merke noe. De snåle tåneglene som har så ujevne størrelser at på et par av tærne vet jeg aldri helt om jeg har klipt av hele neglen eller ikke. Den røffe og fettete ansiktshuden som aldri stopper å overraske med et heidundrande kviseutbrudd med ujevne mellomrom. De altfor store porene, noen er så store at de har gått i hverandre og dannet en eneste stor pore. De små arrene kan jeg leve med, de er hvite og perfekte. Under armene har de strittende, korte hårene noen steder vokst inn i huden etter å ha blitt forsøkt barbert vekk hver annen dag i snart tyve år. I flankene kveiler det seg hvite strekkmerker som ikke er resultat av noen barnefødsel, men derimot av eierens sprang opp i rekken til de voksne menneskene.
Å være kvinne i en så mannsdominert sport er tøft. Jeg kommer til å få tyn for at jeg er for fysisk lite omfattende til å skulle holde ut like lenge som de. Jeg kommer til å få kommentarer på kropp, uniformen er jo nesten naken.
Lørdag 12. februar
Siste runde. Jeg sitter. Det brenner. Jeg brenner. Hodet koker. Hele meg koker. Jeg sitter. Jeg sitrer. Jeg sitter.
Videre: Hovedperson bestemmer seg for å melde seg på VM i Sauna. Underveis i treningen bestemmer han seg for å sitte til han dør.
https://snl.no/badstubad
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/russer-doede-under-sauna-vm-i-finland/a/10026052/
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/finland/overlege-om-sauna-tragedien-som-aa-koke-seg-selv/a/10026070/
https://www.youtube.com/watch?v=8642tag4o8I
torsdag 17. september 2015
Her på hospitalet
Vasser i tomme hundematbokser, bomull og dorullbiter. Bobleplast og annen emballasje flyter utover bord og andre overflater. Ingen tvil om at jeg befinner meg på hospitalet, og om jeg noen gang skal komme meg bort herfra gjenstår å se. Tyskertegningene i kjelleren, den gale svensken i tredje, panoramaleiligheten i sjette. Blomstene som engang var friske har stått i den fancy designervasen sin i seks uker nå. De er døde. Det samme er gutten i Nattens sønner, han ble født her på hospitalet.
To gutter fra Tåsen slumma den på Bjølsen. Fem minutters gange unna villastrøket finner du ghettoen på Bjølsen med husokkupanter og hybelhus. Vi snakker det herrens år 2001. I 2015 er denne lille byflekken som kalles Bjølsen gentrifisert i hue og ræva. Allikevel er det ikke bare bare å trenge inn i selve strukturen som er Bjølsen hospital, og enda hospitalet har blitt shina opp på utsiden er det som om hele bygget gjennomgår sin egen, stille protest mot denne prosessen. Ta for eksempel naboen under, som kommer og dundrer på døra hver gang jeg støvsuger. Han går alltid i slåbrok, uansett tid på døgnet, bortsett fra de gangene han har kledd på seg shorts og t-skjorte for å gå på Meny rundt kvartalet.
Studenter, sosialklienter, psykiatriske pasienter.
Da hybelhuset på Bjølsen skulle utvides var løsningen å bare lime på en ny del på hver side av den gamle fasaden. Stilig og moderne. Alle leiligheter fikk nå bad og de fleste ble oppgradert fra 14 til 36 kvadratmeter. Dette syntes visst ikke hospitalet noe særlig om, og nå kneler det under sin egen vekt. På hver side av bygget er den gamle delen i ferd med å avstøte seg den nye. I kjelleren står "legene" mens de desperat forsøker å gi medisiner som skal forhindre den gamle delen å frastøte seg den nye. Søyler og andre forsterkningsmekanismer bygges i høyt tempo. Resultatet? Jeg ser opp i taket i leiligheten, der hvor det har dannet seg en sprekk i muren rundt hele åpningen til den nye delen. Bye bye, tilbygg. Får håpe jeg står inne på kjøkkenet og lager mat (noe som er lite sannsynlig) den dagen gamledelen bestemmer seg for å gi det siste dødsstøtet til påbygget. Jeg forestiller meg en lyd som den du hører i Titanic i det øyeblikket det enorme skipet ikke lengre klarer å holde seg helt. Tilbake vil det stå en mildt sagt åpen løsning (med balkong). Lurer på om megleren i sjette sitter ute på den 15 kvm store terassen sin, oppi boblestampen, når det skjer. Da får han oppleve "Magasuget" på ekte.
Forhåpentligvis vil hospitalet klare å holde seg samlet, og beholde sin status som det skjeve tårnet på Bjølsen i uoverskuelig framtid.
Blokka her er mangefasettert, og spørsmålet er om vi alle bor på hospitalet fordi vi er gale, eller om det å bo på hospitalet gjør oss gale? Finger´n og resten av klovnene spilte inn et helt album pluss et par EP-er i andre etasjen her, og mens de holdt på kom en heisekran durende forbi vinduet. Ambulansefolkene i krana var på vei for å plukke opp naboen, han lå kald i leiligheten ved siden av.
I leiligheten under meg har "studenten" hengt opp svarte søplesekker som gardiner. Jeg kjører bare vinduer. Leiligheten ligger usjenert til, eller hva? Jeg klarer ikke se noen naboer i alle fall, så da regner jeg med at ingen ser meg. Det er uansett stor takhøyde her på hospitalet, og i gata ellers.
To gutter fra Tåsen slumma den på Bjølsen. Fem minutters gange unna villastrøket finner du ghettoen på Bjølsen med husokkupanter og hybelhus. Vi snakker det herrens år 2001. I 2015 er denne lille byflekken som kalles Bjølsen gentrifisert i hue og ræva. Allikevel er det ikke bare bare å trenge inn i selve strukturen som er Bjølsen hospital, og enda hospitalet har blitt shina opp på utsiden er det som om hele bygget gjennomgår sin egen, stille protest mot denne prosessen. Ta for eksempel naboen under, som kommer og dundrer på døra hver gang jeg støvsuger. Han går alltid i slåbrok, uansett tid på døgnet, bortsett fra de gangene han har kledd på seg shorts og t-skjorte for å gå på Meny rundt kvartalet.
Studenter, sosialklienter, psykiatriske pasienter.
Da hybelhuset på Bjølsen skulle utvides var løsningen å bare lime på en ny del på hver side av den gamle fasaden. Stilig og moderne. Alle leiligheter fikk nå bad og de fleste ble oppgradert fra 14 til 36 kvadratmeter. Dette syntes visst ikke hospitalet noe særlig om, og nå kneler det under sin egen vekt. På hver side av bygget er den gamle delen i ferd med å avstøte seg den nye. I kjelleren står "legene" mens de desperat forsøker å gi medisiner som skal forhindre den gamle delen å frastøte seg den nye. Søyler og andre forsterkningsmekanismer bygges i høyt tempo. Resultatet? Jeg ser opp i taket i leiligheten, der hvor det har dannet seg en sprekk i muren rundt hele åpningen til den nye delen. Bye bye, tilbygg. Får håpe jeg står inne på kjøkkenet og lager mat (noe som er lite sannsynlig) den dagen gamledelen bestemmer seg for å gi det siste dødsstøtet til påbygget. Jeg forestiller meg en lyd som den du hører i Titanic i det øyeblikket det enorme skipet ikke lengre klarer å holde seg helt. Tilbake vil det stå en mildt sagt åpen løsning (med balkong). Lurer på om megleren i sjette sitter ute på den 15 kvm store terassen sin, oppi boblestampen, når det skjer. Da får han oppleve "Magasuget" på ekte.
Forhåpentligvis vil hospitalet klare å holde seg samlet, og beholde sin status som det skjeve tårnet på Bjølsen i uoverskuelig framtid.
Blokka her er mangefasettert, og spørsmålet er om vi alle bor på hospitalet fordi vi er gale, eller om det å bo på hospitalet gjør oss gale? Finger´n og resten av klovnene spilte inn et helt album pluss et par EP-er i andre etasjen her, og mens de holdt på kom en heisekran durende forbi vinduet. Ambulansefolkene i krana var på vei for å plukke opp naboen, han lå kald i leiligheten ved siden av.
I leiligheten under meg har "studenten" hengt opp svarte søplesekker som gardiner. Jeg kjører bare vinduer. Leiligheten ligger usjenert til, eller hva? Jeg klarer ikke se noen naboer i alle fall, så da regner jeg med at ingen ser meg. Det er uansett stor takhøyde her på hospitalet, og i gata ellers.
onsdag 16. september 2015
Sexretary
I går var jeg på intervju til en sekretærjobb i en bedrift som bedriver bygging av kollektivtransportskinnesystem type tog. Hadde ikke søkt på denne jobben selv, men hadde så hjerteligst blitt hjulpet til en slik toppstilling av bemanningsbyrå type sveitsisk.
Jeg gikk ikke"videre", hva nå det skal bety. Er det atskillige intervjurunder for å få lov å hente kaffen til transportdirektøren? Eller skjønte hun bare med det samme at jeg var et håpløst tilfelle? Her er mine to teorier om hvorfor jeg ikke "gikk videre":
1. Jeg er altfor høyt begavet og intelligent til en slik drittjobb, og innkaller skjønte dette raskt. Her er en som VIL steder og som neimen ikke kommer til å holde seg på sin plass. Hun skjønte fort at jeg ikke var noen sekretær, men en leder.
2. Jeg duger ikke engang til en jobb som består i å hente kaffen til en av de høye herrer. CV-en min ser ut som et 5000-biters puslespill, og jeg har aldri tatt noe seriøst i hele mitt liv. Mitt tamme forsøk på entusiasme var enkelt å gjennomskue, hun skjønte fort at her er det ei som har store tanker om seg selv, men som ikke er villig til å jobbe for å leve de ut.
Jeg velger å tro på teori nummer en, enda nummer to mest sannsynlig er den riktige. CV-en min er et lappeteppe uten en eneste seriøs fast stilling etter fylte 25, og jeg har vært Adecco-vikar i snart åtte år. Hva i helvete er det jeg driver med? Og hva i helvete er det DE driver med, jeg er jo nødt til å faktisk få tilbud om en dugelig jobb før jeg kan putte den erfaringen på CV-en.
Min største bekymring akkurat nå (av mange) er at jeg skal ende opp i samme fella som for to år siden: Jeg blir overøst om tilbud til diverse lengre vikariater av tvilsom type. Jeg vil i desperasjon si ja til et av de, og bli sittende å skanne dokumenter 7 1/2 time hver dag i ett år, før jeg bryter sammen, og sakte men sikkert forlater arbeidsplassen uten egentlig å si ifra. Jeg får nok et hull i CV-en, og har ikke hatt en ordentlig fast jobb før fylte 35.
Derfor tror jeg den beste løsningen akkurat nå er å fortsette som ringevikar, og jobbe med butikken. Samtidig må jeg prøve å være aktiv jobbsøker OG studere litt (hjælp). Også må jeg kanskje være ærligere på intervju. Men kan jeg si at jeg har slitt psykisk i mange år, og at dette har ødelagt mye for meg? Eller vil dette skremme en hver arbeidsgiver fra å ansette meg? Hadde det vært jeg som skulle bestemme hadde jeg gått for at ærlighet varer lengst. Det å skulle sitte å late som alt var så flott og fint, og at det ikke finnes grenser for hva jeg har jobbet med, føltes falskt og ubehagelig.
Jeg gikk ikke"videre", hva nå det skal bety. Er det atskillige intervjurunder for å få lov å hente kaffen til transportdirektøren? Eller skjønte hun bare med det samme at jeg var et håpløst tilfelle? Her er mine to teorier om hvorfor jeg ikke "gikk videre":
1. Jeg er altfor høyt begavet og intelligent til en slik drittjobb, og innkaller skjønte dette raskt. Her er en som VIL steder og som neimen ikke kommer til å holde seg på sin plass. Hun skjønte fort at jeg ikke var noen sekretær, men en leder.
2. Jeg duger ikke engang til en jobb som består i å hente kaffen til en av de høye herrer. CV-en min ser ut som et 5000-biters puslespill, og jeg har aldri tatt noe seriøst i hele mitt liv. Mitt tamme forsøk på entusiasme var enkelt å gjennomskue, hun skjønte fort at her er det ei som har store tanker om seg selv, men som ikke er villig til å jobbe for å leve de ut.
Jeg velger å tro på teori nummer en, enda nummer to mest sannsynlig er den riktige. CV-en min er et lappeteppe uten en eneste seriøs fast stilling etter fylte 25, og jeg har vært Adecco-vikar i snart åtte år. Hva i helvete er det jeg driver med? Og hva i helvete er det DE driver med, jeg er jo nødt til å faktisk få tilbud om en dugelig jobb før jeg kan putte den erfaringen på CV-en.
Min største bekymring akkurat nå (av mange) er at jeg skal ende opp i samme fella som for to år siden: Jeg blir overøst om tilbud til diverse lengre vikariater av tvilsom type. Jeg vil i desperasjon si ja til et av de, og bli sittende å skanne dokumenter 7 1/2 time hver dag i ett år, før jeg bryter sammen, og sakte men sikkert forlater arbeidsplassen uten egentlig å si ifra. Jeg får nok et hull i CV-en, og har ikke hatt en ordentlig fast jobb før fylte 35.
Derfor tror jeg den beste løsningen akkurat nå er å fortsette som ringevikar, og jobbe med butikken. Samtidig må jeg prøve å være aktiv jobbsøker OG studere litt (hjælp). Også må jeg kanskje være ærligere på intervju. Men kan jeg si at jeg har slitt psykisk i mange år, og at dette har ødelagt mye for meg? Eller vil dette skremme en hver arbeidsgiver fra å ansette meg? Hadde det vært jeg som skulle bestemme hadde jeg gått for at ærlighet varer lengst. Det å skulle sitte å late som alt var så flott og fint, og at det ikke finnes grenser for hva jeg har jobbet med, føltes falskt og ubehagelig.
torsdag 10. september 2015
Flyktning
Flyktningkrisen setter ting i perspektiv. Heldigvis. Det føles faktisk ikke så håpløst når en får slike tragedier å sammenligne sitt eget liv med. Her sitter jeg i sofaen, med Mac-en på fanget og Freddie som ligger og snorker inntil, og det er, til tross for ensomheten og alt annet, mye bedre enn å vandre gatelangs gjennom to kontinenter. Ikke at jeg ville ha overlevd å være flyktning, og ville sikkert valgt en enklere vei ut før det hadde gått så langt.
onsdag 9. september 2015
Kvardagshelvette
Kvisene har bredt seg nedover halsen, i pannen og ut i kinnene. Jeg kan sikkert telle 50 om jeg starter. Øynene blir mindre og mer blodskutte dag for dag. Om kvelden svir og renner de (og nesen) fra klokka 18 og utover. Mens jeg var på kurs i går kveld rant tårene såpass at det må ha sett ut som om jeg gråt av den ikke spesielt rørende foreleseren. Jeg føler meg konstant utslitt og på alerten på samme tid, og får gjort mindre og mindre konstruktive ting for hver dag som går.
Dette er meg som prøver å leve et A4 liv, og jeg føler meg ganske jævlig. Jeg har ikke selv bestemt at jeg skal leve slik, så da får de som har det faen meg ta meg som jeg er. Men det skal holdes ut, og jeg kan jo håpe på at øynene og huden tilvenner seg, det er den nødt til for akkurat nå er det flaut å synes i dagslys. Usynlighetskappe, vennligst svøp meg inn.
Dette er meg som prøver å leve et A4 liv, og jeg føler meg ganske jævlig. Jeg har ikke selv bestemt at jeg skal leve slik, så da får de som har det faen meg ta meg som jeg er. Men det skal holdes ut, og jeg kan jo håpe på at øynene og huden tilvenner seg, det er den nødt til for akkurat nå er det flaut å synes i dagslys. Usynlighetskappe, vennligst svøp meg inn.
mandag 7. september 2015
Leselogg
Etter tips fra gårsdagens skrivekurs på Litteraturhuset, så er det nødvendig å opprette en leselogg. Jeg har gjort halvhjertede forsøk på dette tidligere, men nå er det altså alvor. I leseloggen så kan man også legge inn ting en har sett på film, teater, opera med mer.
søndag 6. september 2015
Ekspresjonisme
Fra kunsthistorie.com:
'At et kunstverk er ekspresjonistisk betyr gjerne at verket uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og forvridd fremstilling av den ytre verden'.
'At et kunstverk er ekspresjonistisk betyr gjerne at verket uttrykker kunstnerens indre følelser, gjennom en subjektiv og forvridd fremstilling av den ytre verden'.
torsdag 3. september 2015
Opprør
Et evig, slitende behov for å gjøre opprør. Kanskje jeg ikke hadde noe ungdomsopprør, eller så har det aldri gått over. Det er vel det siste som stemmer. Jeg liker å gjøre ting som ikke er lov, eller rettere sagt ikke gjøre de. Ikke sove til riktig tid, ikke vaske, ikke spise riktig, ikke pusse tennene. Det er jo ikke slik at jeg ikke vet hvordan det egentlig skal gjøres, i følge livet, men jeg vil liksom ikke. Det er bedre å skille seg ut, om enn negativt. Enda det er vel strengt tatt ikke det, fordi jeg hadde aldri turt å ta noen med inn her slik det har sett ut her en stund nå. En morgen for ikke lenge siden kom en hel delegasjon med gamle menn traskende inn for å sjekke ut sprekkene i veggen, det var så pinlig at jeg måtte gjemme meg på badet. Det er kanskje ikke så skittent, men ekstremt kaotisk. Hauger med pappesker med kleshauger på, hyller midt på gulvet. Liker jeg det slik, og i så fall, hvorfor?
Abonner på:
Kommentarer (Atom)