Ingenting

Inspirasjon: Natta Mamma


Sammendrag: Ved morgengry møter en datter faren på et stort sykehusområde. Hun venter allerede der, med en kaffe i hånda, mens han akkurat har ankommet. Du får inntrykk av at hun er (innlagt?) der fordi hun er psykisk syk. Hun forteller han at hun ikke vil mer, hun vil av. Han prøver å overbevise henne om at livet er verdt å leve, og forteller og utbroderer om alt det livet har å by på når du er fysisk frisk og privilegert. Hun forsøker å motsi han innimellom. Han har ikke nådd i gjennom. Etter å ha spasert rundt den store sykehustomten i det strålende været må deres veier ubønnhørlig skilles, og det er han som går i gjennom dørene for å få behandling for den uhelbredelige kreften, mens hun blir stående igjen utenfor.


INGENTING

Han kommer tassende bortover fra trikkeholdeplassen i Sognsveien, det er umulig å ikke kjenne igjen det litt puslete ganglaget. Selv påstår han at han begynte å gå så tregt etter å ha fått barn, siden de gikk så sakte og han måtte holde deres tempo. Han får øye på henne, de møtes like utenfor akuttinngangen. De vet begge de har en halvtime på seg, så er det inn på avdelingen igjen. Hun knuger på kaffekoppen i den kalde høstlufta. De starter den rolige vandringen langs gata som fører opp mot bygningene som huser akuttpsykiatrisk seksjon, de ligger gjemt lengst opp på eiendommen, bak gamle storslåtte murhus og buskevekster.


- Jeg kan bare ikke skjønne hvorfor du er så lei deg, noe må jo ha hendt med deg? En enkelthendelse, du har jo ingen grunn til å være deprimert! - Neida, pappa, det er ingen spesifikk hendelse. Jeg liker bare ingen ting. Absolutt ingen ting. Bortsett fra å spise da, og det gjør meg uansett bare vondt. Jeg er bare lei, så uendelig lei av å kjempe for noe jeg ikke vet hva er. Jeg går rundt, ser på andre og spør meg selv: Hva er det de fortsetter å kjempe for alle sammen? De må vite om noe, ha noe som ikke jeg har. Jeg har forsøkt så mye, og alt har feilet. Jeg har forsøkt å endre livet mitt flere ganger enn jeg kan telle, jeg har prøvd å gjøre situasjonen bedre der jeg er uten å foreta noen drastiske endringer, ingenting har fungert. Jeg finner ingenting å brenne for, jeg brenner bare litt i korte stunder, og så slukker det så raskt at jeg ikke en gang har tid til å finne fram brannslukkeren før det hele er over, og det er borte for alltid. Om kvelden når jeg skal forsøke å sove, noe jeg sjelden klarer, tenker jeg på hvordan det vil føles når jeg dør, og jeg tenker på hvordan Mulan skal dø om så kort tid, og at jeg må leve videre etterpå. Men jeg må jo ikke. Jeg tenker på hvordan jeg må leve for alle andre, men ikke for meg selv.

Om det skal fortsette å være sånn som dette, så vil jeg ikke mer. Jeg vil av, av bussen som kjører ubønnhørlig til et ukjent stoppested.

De fortsetter forbi akuttpsykiatrisk, mot barnehagen og garasjene.

Han snur seg en siste gang foran den automatiske døra, som går opp enda en gang bak ham. På skiltet på veggen står det "Kreftsenteret". Stereotaktisk strålebehandling. Et siste, intenst forsøk fra legenes side. Han snur seg igjen og går inn.

Tristesse no more?

I går klarte jeg ikke å dy meg, men hørte først på en låt jeg hadde hatt lyst til å høre på lenge, jeg måtte bare. Det var sent på natta. Det gikk bra, jeg ble ikke lei meg. Jeg måtte høre på en til, og slik fortsatte det til jeg hadde hørt i gjennom store deler av albumet. Det albumet som var ett av de første jeg kjøpte meg, for pengene jeg hadde fått til 12-årsdagen, som stor framme til pynt (det var et dobbeltalbum, så det fungerte fint), som jeg hørte igjen og igjen, på cd-spilleren, i de trådløse hodetelefonene jeg sniklånte nedenfra stua sent på kvelden, som jeg gjennomleste bookleten til igjen og igjen. Det var rart å se coveret lyse mot meg fra Spotify på telefonen. Jeg hadde aldri sett det velkjente coverbildet i den drakten før. Egomanisk, storslått, og, takket være lyset på telefonen, opplyst på samme måte som i den tilhørende videoen.

Til slutt klarte jeg ikke dy meg mer, og måtte se et par videoer på Youtube. Deretter ble det artikler om videoprosessen, og bilder fra innspillingen av videoen som presenterte albumet i fra Budapest, som jeg akkurat hadde blitt mint på da vi kjørte forbi Hero´s square hvor videoen blant annet var spilt inn.

Jeg er fortsatt ganske overrasket over at jeg ikke ble lei meg, og hvor fantastisk mye av det var å se igjen. Jeg tenkte noe av det ville være pinlig, siden jeg synes visse aspekter ved artisteriet hans var det mot slutten, men det var mest fantastisk, og tente en ny glød i meg. Kanskje jeg gjør det igjen en dag jeg føler meg litt crazy, men i kveld går det i Adele. Hun er født i 1988.

Om skriving

https://www.youtube.com/watch?v=urJDbQl5W0I

Alt

Jeg kunne hatt alt, nå har jeg lite. Ikke ingenting, for noe har jeg. Livet mitt, som ikke kjennes stort verdt, Freddie, en leilighet jeg har betalt ned en brøkdel på og ikke klarer å opprettholde betalingen på. Hvordan får en egentlig alt? Og hva er alt?

Artigheter

Det ble brudulje da hun tok fram babyen for å amme ham midt i et møte i boligutvalget. Dette var slett ikke vanlig kost i Oslo rådhus for drøyt 35 år siden. Leder i utvalget, og datidens varaordfører, Per Høybråten fra KrF, «ble så forfjamset at han holdt på å ramle av stolen», skrev Aftenposten etterpå, illustrert med en Ulf Aas-tegning av den unge småbarnsmammaen Marianne Borgen som ammer, med en tydelig rystet varaordfører i bakgrunnen.

– Høybråten var gammel veterinær, så han uttalte at han tross alt «hadde sett verre», som han sa det, ler Borgen (Dagsavisen: Marianne "Mor Oslo" Borgen).

Same same, not different

Ikke bare skal nordmenn gå kledd i det samme, følge det samme livsløpet, bo i like boliger, nå skal de også lage den samme maten. I hvert hjørne av Norge står folk hjemme på HTH-kjøkkenet sitt i høyglans og pakker ut den allerede utplukka, men ikke ferdig tilberedte maten fra Godt Levert eller Adams Matkasse, og snart skal de stå på hvert sitt like kjøkken, i hver sin lille hvite boks av en leilighet og tilberede lik middag som resten av byen.

Rundt meg

Jeg ser på de rundt meg og ser hva jeg skulle ha vært.

Notater

Han har blitt diagnostisert som uhelbredelig syk igjen, som vanlig.


Du skal ikke spørre om jobb, barn på vei, sivil status osv. I hvert fall ikke i samtale med meg. Hvilket samtaleemne blir så igjen? Været?


Om flyskrekk: Jeg er ikke redd for å dø i en flystyrt, men veien dit, veien ned, den er jeg redd for.

Hvorfor er alle places of business så ofte også perfekte steder å begå selvmord på? Vika Atrium, syvende etasje. Rekkverket er i livhøyde (en høyde som er lett å overkomme), rett ned, hodet først i marmoren langt der nede. Tok 'Falling Man' egentlig livet av seg, eller gjorde han ikke? Han gjorde det jo i praksis, men kanskje ikke i teori. I've had the time of my life.

Er den norske oversettelsen av Power Ballad 'kraftsalve'?

Mødre, fedre, barn og livet

Hvorfor skal man velge å leve? Hva er grunnen til å fortsette, når du egentlig ikke har noe som holder deg gående? Og hvorfor forventer andre at du skal holde det gående for de når dere ikke har daglig kontakt?

I Natta Mamma har Jessie Cates bestemt seg for å gjøre det slutt, og den første og eneste hun forteller det til er moren. Moren tror selvsagt hun spøker, og ler det bort i starten. Etter hvert som alvoret går opp for henne, kommer selvsagt også spørsmålene, og den desperate bedingen om at Jessie må ombestemme seg. Det er allikevel forfriskende hvor lite fokus det er på at Jessie må fortsette å leve for Thelma (moren) sin skyld, enda det er noe. Den svært intense samtalen dreier seg i hovedsak om å få fram Jessie sitt syn på situasjonen, og jeg har stor forståelse og respekt for de valgene hun tar.

For hvorfor skal noen fortsette å leve når de ikke får noe ut av det? Livet er ikke noe du har valgt selv, men som Marsha Norman så godt poengterer gjennom Jessie, så har du ene og alene valget om du skal fortsette eller ikke. Og hvorfor noen skal oppleve å bli fordømt for at de har tatt dette valget kan jeg på ingen måte forstå. Andre mennesker, med mindre de er komplett avhengige av deg og på den måten kan stå i fare å miste livet selv om du skulle dø, har ingen rett til å bestemme om du skal fortsette å leve eller dø. Du har blitt kastet ut i det ufrivillig, du har prøvd, feilet, prøvd igjen og feilet igjen. Du finner ingen glede i hverdagen, jeg kjente meg spesielt godt igjen i det Thelma sier til Jessie om hverdagen hennes: " Du liker jo ingenting, ikke å være ute og ikke å være inne. Jeg har prøvd det og det.." Moren min har tidligere sagt noe lignende til meg, og det stemmer jo ganske godt med den opplevelsen jeg har av å leve. Det har gått snart 32 år, og jeg har fortsatt ikke funnet noe å brenne for, har ikke klart å knytte sterke, holdbare bånd til andre mennesker og drar meg i gjennom hver dag. Sinnet vokser for hver dag, og jeg klarer ikke komme meg over kneika som er dagligdagse gjøremål. Per i dag har jeg heller ingen sjans til å klare det med det første. Alt er tungt, og jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter.

“I'm just not having a very good time and I don't have any reason to think it'll get anything but worse. I'm tired. I'm hurt. I'm sad. I feel used.” -'Night, Mother

“No. You can't. And I can't do anything either, about my life, to change it, make it better, make me feel better about it. Like it better, make it work. But I can stop it. Shut it down, turn it off like the radio when there's nothing on I want to listen to. It's all I really have that belongs to me and I'm going to say what happens to it. And it's going to stop. And I'm going to stop it. So. Let's just have a good time.”

“Jessie: Mama, I know you used to ride the bus. Riding the bus, and it's hot and bumpy and crowded and too noisy, and more than anything else in the world, you wanna get off. And the only reason in the world you don't get off is it's still fifty blocks from where you're going. Well, I can get off right now if I want to. Because even if I ride fifty more years and get off then, it's still the same place when I step down to it. Whenever I feel like it, I can get off. Whenever I've had enough, it's my stop. I've had enough.”

På slanker'n

Se der ja, da har jeg gått opp igjen alle de kiloene jeg har brukt tre år på å gå ned. Hvor lang tid tok det da tro, tre måneder? Alt jeg har kjempet for i de tre siste årene gikk i vasken i løpet av en tiendel av den tiden jeg brukte på å kjempe, og nå er jeg tilbake der jeg startet. Psykologen min sier at det er min egen feil, og at jeg må lære meg å spise som en anorektiker. Metoden hun beskriver er som den Knapp beskriver i Hunger. Det får ikke jeg til. Jeg får til å kaste opp, men det har hjulpet lite i det siste. I nåværende situasjon har jeg uansett ikke energi til å gjøre det. Ha det bra, de siste tre-fire årene av livet mitt, dere var bortkasta.

Jobbhverdagshelvette

Kan jeg skrive i en jobbsøknad at min nåværende jobb gir meg lyst til å begå selvmord?

Murder, murder most foul!

Neste uke skal jeg jobbe fra 8-16 (sharp) som resepsjonsvikar, og jobben består i hovedsak av å rydde opp koppene etter folk som er ti år yngre enn meg, sette de i vaskemaskinen, skru den på, tømme den. Alle er sååå hyggelige og det forventes at jeg også skal være strålende og blid. Smile og hilse til alle som går forbi der jeg sitter på utstilling (når jeg ikke ordner på kjøkkenet). De "vanskelige" oppgavene kunne ikke jeg få ta meg av, må skjønne, det var ikke noe poeng når jeg bare skulle være der en uke. Som å bruke fakturaprogram, en oppgave jeg jo faktisk burde få lært meg, sånn at jeg kanskje kunne hatt en sjans i havet til å få en, om ikke ok, så i hvert fall en jobb hvor jeg hadde litt andre arbeidsoppgaver enn å rydde kopper til 148,- i timen. Men neida, jeg kan da ikke bry mitt store, blonde hode med slikt mas og kjas.


Mitt spede forsøk på å tenke positivt: Jeg kan gjøre unna koppestyret raskt, så kan jeg bruke resten av min tid på å gjøre noe fornuftig, som å lese, eller jobbe med butikken. Dette er selvsagt når jeg da ikke skal sitte og smile til kunder, og hente kaffe til de fra kaffemaskinen, som hadde vært enklere om de gjorde selv, siden maskinen står nærmere de enn meg. Etter å ha vært der på "opplæring" i fire timer i dag hadde jeg en så dundrende hodepine at det bar rett hjem til paracetpakka. Den kommer til å ligge i sekken hele neste uke, får håpe det er nok. 


https://www.distractify.com/everyone-with-a-shitty-job-knows-to-be-true-1383632825.html

En gammel baker

Jeg har blitt en gammel baker på en bitte liten øy. Egentlig så kunne jeg tenke meg å gjøre som han i Leaving Las Vegas, men jeg ville har erstattet alkohol med mat. Det eneste hinderet er at jeg ser på tv og i artikler, "My 800 kg life", "Møt 1/2-tonns kvinnen" og lignende, og spørsmålet mitt er derfor: Hvor lang tid vil egentlig et sånt prosjekt ta? Tanken på å veie 500 kg, og å måtte fråtse seg opp til den vekten midt oppi sult-og flyktningkatastrofer er jo ikke spesielt fristende. Ben Sanderson får det vel unna på noen måneder, men han hadde jo tross alt den utveien å drikke på seg en akutt alkoholforgiftning om han trengte en kjapp vei ut. Jeg tviler på at det er mulig å få i seg så enorme mengder sukker på en gang at en får en så ekstrem blodsukkerstigning at den tar livet av deg. Men en skal aldri si aldri! Hilsen optimisten.

Det bor en gammel baker

Inger Hagerup:
DET BOR EN GAMMEL BAKER

Det bor en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han er så lei av kaker
og krem og syltetøy.
Men han må sitte likevel
og spise sine kaker selv.
For han bor helt alene
på en bitteliten øy.

Når små og store båter
går dampene forbi,
da sitter han og gråter
i sitt varme bakeri,
og spiser loff og fattigmann,
for ingen kunder går i land.
Og han er helt alene på
på en bitte liten øy.

Det var en gammel baker
på en bitte liten øy.
Han åt for mange kaker
med krem og syltetøy.
Forleden dag så satt han død
midt i en haug av wienerbrød.
Og nå bor ingen baker
på en bitte liten øy.