Ut av deg sjæl-opplevelse

Når du går i gjennom neste års bydelsbudsjett i forberedelser til møtet i komiteen du sitter i, og i tallene og statistikkene kan du nesten peke ut deg selv.

De jævligste folka av alle

Bjørvika Apartments: Hvordan går det med ryktet våres da? Vet du noe om det? Hvis vi leier ut til "de"?

Kors som tas ned, folk som har altfor lite å bruke tiden sin på. De mener de representerer meg, det gjør de ikke. Du hadde i hvert fall muligheten til å ta et fornuftig valg, også gjorde du det ikke. I stedet for å bruke tida de på å gå ut å hjelpe noen andre, uansett om det er en flyktning eller en gammel dame på hjemmet, så velger du å ringe og kjefte og smelle fordi det skal tas ned kors i et tidligere bedehus som ikke er bedehus lengre, men skal bli flyktningmottak. Hva faen er galt med deg?! 

Same same but different

Jeg kjenner de igjen fra ungdomsskolen. Som oftest alene, litt grå i både fremtoning og klesdrakt, annerledes på en negativ måte syntes nok vi medelevene deres. De holdt gjerne sammen uten å egentlig gjøre det, som om de ikke en gang selv klarte å akseptere at de eksisterte.

De er fremmede for meg, men allikevel så gjennkjennelige. Fremmedkrigere, men fra min egen bakgård.

De faller av lasset allerede tidlig på ungdomsskolen (de har kanskje allerede gjort det i barneskolen, men det er ikke like synlig da, og vi andre forstår ikke helt hva de driver med der inne på bakrommet mens de har spesialundervisning, kanskje noe spennende vi andre ikke får være med på?), en ADHD-diagnose ramler tidlig ned i skolesekken, og så faller de vekk. På videregående, noen allerede på ungdomsskolen. Mangel på mestringsfølelse, mangel på et fellesskap med betydning. Mangel, mange, store hull i sjelen ville noen litt mer åndelige enn meg selv kanskje betegne det som. De faller videre, ned i rus, ned i kriminalitet. Før de kanskje et stakket øyeblikk blir halt opp igjen av velmenende voksenpersoner, som klarer å peile de inn på rett kjør et lite øyeblikk. Eller i alle fall lenge nok til at de får øynene opp for andre ekstremer.

Og så finner de fellesskapet de har savnet. I "min tid" var det høyreekstremismen de ofte falt ned på, nå er det islamismen som ser ut til å være mest "in" blant de bortfalne. Det er de samme folka, annen ideologi. Intet nytt under solen. MEN den store, altomfattende forskjellen murrer i bakgrunnen: De har våpen. Artilleri. En dødelig ideologi som drepte uskyldige senest i går. Brenner i hjel, halshugger. De dreper hver dag, flere steder i verden.  For globale nettverk har de også, de har bombeeksperter og it-nerder som jobber for de døgnet rundt. Og her ligger den fundamentale og dødelige forskjellen mellom "min" tids og nåtidens ekstremisme: De har mulighet til å sette alle de mest dødelige fantasiene sine ut i live, og gjør det nå i stor grad. Dette var noe nynazistene heldigvis ikke klarte i noen særlig skala, med noen fatale unntak.

Det vil nok alltid finnes dødelige ideologier i samfunnet, men om ekstremistene ikke hadde disse forvillede ungdommene å forsyne seg av, hadde kampen deres blitt langt vanskeligere å kjempe. Men arbeidet med å forhindre ungdommer fra å ta så fatale valg før de i det hele tatt har hatt sjans til å bli voksne starter ikke på Arlanda når de står der med passet i hånda, det starter på barneskolen, før de faller utenfor og blir en gråspurv fra din ungdoms skolegård.

De ubestemmelige

Nå har jeg endelig bestemt meg for hva jeg vil i livet: Opprette en organisasjon for de som ikke vet hva de vil i livet, De ubestemmeliges landsforbund.

Psykologen

I dag sovnet psykologen i timen igjen for n-te gang, og jeg dro. Igjen fikk jeg skylden for hennes trøtthet, og jeg ble igjen utrolig lei meg, oppgitt og etterhvert forbanna. Hun klarer faktisk å få seg til å si at hun blir så trøtt fordi det er hun som må holde samtalen i gang, og at dette krever så mye energi fra hennes side at hun ikke klarer å holde seg våken. Hadde hun hatt et snev av selvinnsikt hadde hun sett at det er fordi hun insisterer på å drikke kakao, det er ettermiddag, hun er gammel og hun sover lite, som hun tidligere har innrømmet. I stedet velger hun å gi meg, pasienten, skylda for at hun ikke har forberedt seg til timen, og at jeg dermed roter meg bort og blir målløs fordi jeg blir paff over at hun overhodet ikke har noe innsyn i saken min. Hun klarte ikke engang å huske at jeg hadde utdannelse, og hun hadde rablet ned på et ark at faren min er syk og at jeg har problemer med spising. Det ble mer og mer klart ettersom timen skred fram at hun var helt lost, og jeg slet mer og mer med å engasjere meg, da jeg synes det blir vanskelig å skulle ramse opp hele livshistorien min på 45 minutter, og så er timen over.

Dette var spikeren i kista for min tid hos henne, og jeg står igjen på bar bakke når det kommer til progresjon i behandling. Jeg må passe på å prøve å få en slags logg derfra, som etter det jeg kan se per dags dato består av mange flagrende ark skrevet i blyantskrift, så det kan jo bli interessant.

Jeg får også dårlig samvittighet selv, og har prøvd å være positivt innstilt til tross for all sovingen (som har skjedd maange ganger), fordi hun har jo hjulpet meg mye og skrevet flere brev på mine vegne. Samtidig er jo også dette en stor del av jobben hennes, og andre aspekter ved den mener jeg hun ikke klarer å opprettholde, når hun ikke klarer å holde seg våken under timene, og ikke har tatt en kjapp gjennomgang av status på pasienten før timen.