Dagbok 23. april 2016

Enda en helg som I ikke har tid til å treffe meg. De skal hit og dit, orker ikke dra inn til byen, skal til sentrum men kan ikke komme på besøk. En annen lørdag jeg spurte om jeg kunne få komme på besøk gikk ikke det, for da skulle de være "bare de". Det jeg lurer på da er hvem er det som er "bare" sammen med meg? Hvis ikke søsteren min er det? Hvorfor mener alle alltid at det er greit at jeg bare skal overlates til meg selv? En gang i fjor når Ida var syk så fortalte jeg hvordan jeg hadde det når jeg hele tiden var alene og ikke hadde noen. Hun hadde aldri oppfattet det, og hadde inntrykk av at jeg hadde så mange venner. Hvor høyt skal man egentlig rope? Line J. snakket om at etter at det ble slutt med F så ville han fortsette å ha hverdagslig kontakt med henne, for å fortelle (og spørre henne om) hva han hadde spist til middag etc. Det har jeg aldri hatt med noen, og jeg var nesten ikke klar over at folk drev med sånt. Problemet er jo også nå at når folk forsøker å komme innpå meg og være kjærlige, åpne så må jeg jobbe hardt for å klare å akseptere det. Jeg synes det er vanskelig å takle, og føler meg raskt overkjørt. Samtidig som det er den kontakten jeg vil ha. Antageligvis går jeg bare å venter på at de skal oppdage den sanne meg, sint, bitter, desperat, ensom og "hard", hva nå det skal bety. De siste årene har jeg tenkt at det hadde vært fint å ha en jeg kunne ha jevnlig kontakt med i det minste en gang i uka. Ida er tydeligvis ikke villig til det, og jeg har nå Line J. så det hjelper. Men jeg synes fortsatt det er vanskelig, for hun er jo så opptatt med andre ting og mange andre mennesker, og da får jeg alltid den følelsen igjen at jeg sitter hjemme og venter mens den ene vennen min er ute og morer seg, og det bare er snakk om dager før denne forsvinner inn i solnedgangen med en eller annen mer eller mindre flyktig romantisk forbindelse. Gammelt nytt, med andre ord. I dag tenkte jeg på årsaker til at jeg tidligere i livet og også til en viss grad i dag synes familiære og vennskapelige forhold er så vanskelige. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg som barn og ung fikk inntrykk fra "noen" i familien om at familie bare er et ork. Og at om de vennene du hadde ikke var bra nok og dermed ikke noe poeng å bruke tid på, da de ikke var de riktige vennene å ha.