Vil jeg klare å gå ned i vekt før jeg har akseptert meg selv?
Jeg har sakte men sikkert innsett at et av de største hindrene for min del som hindrer meg fra å gå ned i vekt er mangelen på selvaksept. Jeg har på et vis hele tiden strittet i mot vekttap (samtidig som jeg har villet det så ekstremt), for om jeg skulle gå ned i vekt og få masse ros for dette, er det som å si at meg de siste 12 + årene ikke har vært verdt noe.
Plutselig er jeg verdt noe, liksom, for nå er jeg tynn sånn som du skal være. Før var jeg ikke riktig. Problemet er da om jeg egentlig lever med meg selv, eller bare med en versjon av meg selv. Som en bekjent med lite gangsyn skrev i bloggen sin; "Hvorfor skal jeg ikke gå ned de fem kiloene, alle vil vel være den beste versjonen av seg selv?". Hvorfor er det så selvsagt at den beste versjonen av en person er den tynneste versjonen? Hva slags menneskesyn skaper slike uttalelser? For å klargjøre var hun superfit og spikertynn fra før av, men hadde "spist noen muffins for mye" og visstnok fått mage.
fredag 31. juli 2015
onsdag 29. juli 2015
Surrealisme
Fra kunsthistorie.com:
'Kunstretningen i billedkunsten og litteraturen ble inspirert av det ubevisste slik som det blir betraktet av psykoanalysen. Den oppsto i begynnelsen av det 20. århundre. Retningen forsøkte å fremstille det ubevisste og benyttet stilmidlene forvrengning av virkeligheten og fremmedgjørelse.'
Når du daglig spør deg selv hva som er vitsen med å leve treffer surrealistisk kunst spesielt godt i hjerterota. Mine personlige favoritter er billedkunstneren Magritte og tv-serien Seinfeld. Ganske forskjellige medier, ganske likt budskap.
Lenge hadde jeg en poster av The Empire of Lights (L'Empire des lumières) hengende i leiligheten. Både tittelen og maleriets dystre utseende talte til meg. Kanskje det talte så til meg fordi det billedgjør den deprimerte. Den nederste delen av bildet som symbol på det dystre sinnet som er så mørkt så mørkt, uansett hvor mye solen skinner utenfor.
Tittelen fyller meg med tanker om Europa, Berlin, Paris, og tider tilbragt der. Det nydelige, hvitkalkede huset i maleriet er så innbydende og sofistikert i sin kontinentale stil, samtidig som det uttrykker en uhygge og et ubehag der det står så vidt opplyst og speiler seg i dammen. Det får meg også til å tenke på uhyggelige filmer jeg har sett, som Funny Games, og bildet har visstnok også inspirert folkene bak Exorsisten.
'Kunstretningen i billedkunsten og litteraturen ble inspirert av det ubevisste slik som det blir betraktet av psykoanalysen. Den oppsto i begynnelsen av det 20. århundre. Retningen forsøkte å fremstille det ubevisste og benyttet stilmidlene forvrengning av virkeligheten og fremmedgjørelse.'
Når du daglig spør deg selv hva som er vitsen med å leve treffer surrealistisk kunst spesielt godt i hjerterota. Mine personlige favoritter er billedkunstneren Magritte og tv-serien Seinfeld. Ganske forskjellige medier, ganske likt budskap.
Lenge hadde jeg en poster av The Empire of Lights (L'Empire des lumières) hengende i leiligheten. Både tittelen og maleriets dystre utseende talte til meg. Kanskje det talte så til meg fordi det billedgjør den deprimerte. Den nederste delen av bildet som symbol på det dystre sinnet som er så mørkt så mørkt, uansett hvor mye solen skinner utenfor.
Tittelen fyller meg med tanker om Europa, Berlin, Paris, og tider tilbragt der. Det nydelige, hvitkalkede huset i maleriet er så innbydende og sofistikert i sin kontinentale stil, samtidig som det uttrykker en uhygge og et ubehag der det står så vidt opplyst og speiler seg i dammen. Det får meg også til å tenke på uhyggelige filmer jeg har sett, som Funny Games, og bildet har visstnok også inspirert folkene bak Exorsisten.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)